Vidkun Quisling

Russland og vi

Oslo 1930

Jacob Dybwads Forlag

Det Mallingske Bogtrykkeri

◄ Hovedsiden av nettstedet ◄

Innhold

Forord

Nærværende bok gjenspeiler forholdene i Russland slik som de var høsten 1930. Disse forhold skifter. Men fremstillingen er lagt således an, at boken utenom tidsbilledet også skulde inneholde annet av blivende verd til forståelse av det russiske problem som verden er stillet overfor.

Vidkun Quisling.

Innledning.

Bolsjevikkene i Russland har den menneskelige svakhet å ville innbille sig og andre at hele verden er optatt med dem. Enhver internasjonal konferanse av politisk eller økonomisk art fremstilles i bolsjevikkenes presse og foredrag som om den har en tilsiktet brodd mot Sovjetforbundet og bolsjevismen. Folkenes Forbund har efter bolsjevikkisk opfatning en lignende, maskert hensikt. England og de andre imperialistiske makter med sine klientstater er ustanselig optatt av kampen mot verdensrevolusjonen og med å forberede den uundgåelige angrepskrig mot Sovjetforbundet. O. s. v. Slik deler bolsjevikkene verden i to kjempende parter: socialismen og kapitalismen, og vil redusere alle motsetninger i det menneskelige samfund til en kamp mellem disse to makter.

Vi utenfor Russland vet at denne måte å fremstille sakene på er i høi grad en overdrivelse. At om verden nu og da vier bolsjevismen og Sovjetforbundet en særlig opmerksomhet, så er dog den almindelige innstilling snarere likegyldighet, nemlig den å la bolsjevismen og Russland steke sig i sitt eget fett.

Imidlertid skulde man næsten tro at det vilde være mere overensstemmende med situasjonens krav om forholdet var slik som bolsjevikkene fremstiller det. Ti bolsjevismen er en bevegelse som virkelig krever vår største opmerksomhet.

Tenk på Russlands (Sovjetforbundets) forutsetninger som verdensmakt: dets umåtelige utstrekning, næsten tre ganger Amerika; dets uuttømmelige menneskemateriell; dets veldige naturlige rikdommer; dets centrale geopolitiske beliggenhet. Betenk på den annen side at det ville revolusjonsprogram som de russiske bolsjevikker har gjort til sitt, og som de er de mest fanatiske, mest målbevisste og mest hensynsløse forkjempere for, det er vitale stridsspørsmål rundt om i alle land i denne verdensomfattende krise i civilisasjonens historie som vi nu gjennemgår. Overvei disse kjensgjerninger, og De vil innrømme at man med en viss rett kan betrakte det russiske spørsmål som det aktuelle hovedspørsmål i verdenspolitikken, og som et synspunkt hvorfra alle større politiske begivenheter må bedømmes.

En slik betraktningsmåte er som nevnt sjelden utenfor Russland og utenfor kommunistenes kretser. I særdeleshet er det vel ualmindelig her i landet å se slik på tingene. Men vi merker dog iallfall hvorledes den gunstige opfatning av resultatene i Russland som det brede lag i Norge har både på land og i by, det er i høi grad bestemmende for disse medborgeres politiske innstilling.

*

Under slike omstendigheter er det av stor betydning at folk får beskjed om forholdene i Russland, lærer å bedømme dem på rett måte, og se dem i riktig forbindelse med våre egne politiske problemer.

Denne viktige opgave er hos oss blitt tatt på den agitatoriske og utilfredsstillende måte som man kunde vente under våre parti- og klassepolitiske forhold. Resultatet er som bekjent derefter. En masse av arbeidsfolket i by og på land er hellig overbevist om at Sovjet Rusland er noget nær et paradis, og at den borgerlige presse lyver i sine skildringer av forholdene der. De borgerlige på sin side er som vanlig usikre. Deres journalister tror ikke alltid selv de redselshistorier de med forkjærlighet serverer. Få arbeidere og borgerlige aner eller gjør sig klart hvorledes det russiske spørsmål i sin virkelighet stadig rykker oss nærmere og nærmere inn på livet. Begge parter har hver på sin vis tatt like lite lærdom av det forferdelige eksempel, og dog er det nu, om nogensinne, meget sant i det gamle ord om Russland, at Russland står utenfor menneskeheten, og at dets opgave i verden er å være en skrekk og advarsel for de andre av jordens folk.

*

Nu må det medgis at det selv for dem som i årevis har stått begivenhetene i Russland nær, er vanskelig å opgjøre sig en sann og objektiv mening om forholdene der.

Dels er det ikke lett å få pålitelige oplysninger. Dels kan man forvirres av at problemet dog er så komplisert. Det er også utvilsomt så at jo mer man studerer bolsjevikkrevolusjonen, dess mer påtvinger sig en følelse av at denne heksedans, det er ikke nogen helt bevisst bevegelse, men en blind, fatalistisk, hvis endemål er skjult av mørke og grusomhet. En samfundsnevrose som sitter i alles hjerner, og driver menneskene avsted i et brutalt hulter til bulter mot en ukjent fremtid.

Slik står man i den russiske revolusjon overfor mystiske og demoniske krefter i menneskelivet. Et inntrykk som økes ved det anarki, den uklarhet og uberegnelighet, som kjennetegner den følelsesfulle, kaotiske, nihilistiske russiske mentalitet.

*

Med all denne forvirring med hensyn til opfatningen av forholdene i Russland, er det dog nu mange ting som man kan våge å ha en sikker mening om. Og jeg vilde gjerne bidra til å fjerne en del av den rådende uklarhet ved å gi en kort orientering vedrørende enkelte viktigere punkter.

*

For å kunne vurdere riktig de merkelige ting som foregår i Russland, er det da av grunnleggende betydning å ha klart for sig at den russiske bolsjevisme er et produkt av to sterkt forskjellige innflytelser.

På den ene side den internasjonale kommunisme som har bemektiget sig Russland ved et kup, og utnytter dette land til sine samfundseksperimenter og som basis for sin videre utbredelse over verden. På den annen side de særegne russiske forutsetninger: reaksjonen mot det gamle regime, og arven fra fortiden; de spesielle historiske, geografiske, etnografiske, kulturelle og økonomiske betingelser.

For de fleste indre forhold er denne blanding så oplagt at eksempler er overflødig. Men også i den ytre politikk gjør den sig gjeldende. I bolsjevikkenes politikk i Midtre Østen, hvor meget er verdensrevolusjon, hvor meget en fortsettelse av det gamle Russlands marsj mot India? Eller i forholdet til de Baltiske land og Polen, hvor meget er ikke der betinget av de samme faktorer som drev Peter den Store og hans efterfølgere?

Det er for sterkt å si at bolsjevikkene fortsetter tsarenes utenrikspolitikk med revolusjonære midler. For i bolsjevikkenes betraktninger er hensynet til verdensrevolusjonen utvilsomt det dominerende. Men en bevegelse kan være så internasjonal den være vil, den kommer ikke vekk fra de spesielle forutsetninger i det land hvor den tillempes. Som elvens vann tar farve efter den bunn det flyter over. Bolsjevismens opståen og videre Sovjetforforbundets og kominterns virksomhet er i indre og ytre politikk først og fremst bestemt av de særegne russiske forhold og forutsetninger som influerer på kommunismens utformning i teori og praksis og gjør bolsjevismen til et så spesifikt russisk fenomen, men med internasjonal anvendelse.

*

Å rede ut de forskjellige innflytelsers innvirkning i bolsjevismen er en floket opgave som jeg ikke her vil innlate mig på. Jeg vil nøie mig med så sterkt som mulig å understreke det nevnte moment og skal så i det følgende, for å gi et innblikk i forholdene i Russland slik som de er, holde mig til hovedtrekkene i socialismen og kommunismen og vise deres teoretiske og praktiske tillempning på livet i de såkalte socialistiske rådsrepublikker. Herunder vil jeg også få anledning til å berøre det viktige spørsmål om i hvilken utstrekning erfaringene i Russland har gyldighet for norske forhold. I et særskilt avsnitt vil jeg dernæst også omtale utenrikspolitikken.

Folkehelse og rase.

Folkets fysiske utvikling og dets rasemessige forbedring er grunnlaget for varig fremskritt.

Å anerkjenne denne sannhet er ikke noget særmerke for socialisme og kommunisme, og i særdeleshet ikke for bolsjevikkene; likeoverfor dette med rase holder de sig endog helt avvisende. Men nevnte grunnsetning er av så avgjørende betydning at vi allikevel med rette kan ta den som utgangspunkt for våre betraktninger over forholdene i Russland.

*

Fremme av folkehelsen inntar en fremskutt plass i bolsjevikkenes program, og det kan ikke nektes at de på sin vis har gjort endel praktiske tiltak til bedring av de sanitære forhold. For å fremheve disse spørsmåls betydning og lette arbeidet med deres løsning har de også i alle de republikker som inngår i Sovjetforbundet, oprettet egne regjeringskommissariater (departementer) for folkehelse.

I Russland er det videre bolsjevikkene som først for alvor har optatt massearbeid for idretten. Den russiske ungdom drev før omtrent ikke idrett og sport. Nu er der en sterk idrettsbevegelse som omfatter en stor del av byungdommen og også begynner å bre sig utover landsbygden.

Men i dette arbeid for folkehelse og idrett vil vi forgjeves søke efter noget som har krav på særlig beundring. Det spørsmål melder sig også uvilkårlig, her som på de fleste områder, om ikke det nye, positive arbeid som er utført av revolusjonen, ikke vilde være gjort, og gjort bedre, under et hvilketsomhelst annet styre i Russland.

Den russiske idrettsbevegelse, som selvfølgelig utnyttes politisk, har jeg ikke sett så meget av, men dog tilstrekkelig til å være overbevist om at den ikke tåler sammenligning med norsk idrett, hverken i sig selv eller i sin betydning for folket. For idrettens skyld behøver vi altså ikke å gjøre revolusjon.

Med den russiske folkehelseadministrasjon har jeg hatt meget å gjøre under mitt arbeid rundt om i Russland, og efter mitt skjønn har verden ikke nogenting å ta efter der. Derimot tror jeg nok bolsjevikkene kunde ha adskillig å lære av hvorledes Norge har innrettet sig på disse områder.

I Russland er apotek, sykehus, sanatorier, og også det medisinske personales arbeidskraft nasjonalisert. Denne ordning er en tilfredsstillelse for politikere som med religiøs fanatisme forfølger sin fikse idé, og var lett å realisere. Men det er ingen fordel for dem som skal ha medisin og lægehjelp. Heller ikke kan fagets utøvere således holde sig på høiden av sin opgave. Medikamenter og instrumenter er av siste sort, eller mangler. Behandling og sanatorie- og sykehusophold er som regel slett og betinget av en langtekkelig byråkratisk prosedyre; og hvis patienten ikke tilhører de av sovjetstaten godkjente samfundsklasser, kommer han vanskelig eller slett ikke i betraktning.

I det hele tatt lider det kommunistiske system på dette område av samme mangler som på de andre av livets felter, og som jeg skal komme nærmere inn på i de følgende avsnitt.

*

Skal man gjøre op balansen for revolusjonens betydning for folkehelse og idrett, blir imidlertid også meget å trekke fra for de negative resultater for folkets sundhet som er indirekte følgen av bolsjevikkenes virksomhet på andre områder. Dårlig ernæring; dårlige boliger; usikre og opslitende livsforhold, vesentlig fylt av den mest primitive kamp for tilværelsen, det har undergravet og undergraver befolkningens sundhet. Tuberkulose, alkoholisme, og veneriske sykdommer er voldsomt utbredt. Og det er spørsmål om ikke også nervekraften er ødelagt eller skadet hos den største del av befolkningen, navnlig i byene, og ikke minst blandt bolsjevikkene selv. Den ene efter den annen av førerne knekker legemlig og åndelig sammen, og deres erstatning er et alvorlig spørsmål for partiet.

Befolkningens gjennemgående trette og slitte utseende er et talende uttrykk for disse tilstander.

*

Hvorom allting er, de store epidemier som fulgte med revolusjon og borgerkrig, er tross alt nu stanset, den høie barnedødelighet som skjemmet Russland bragt betydelig ned. Trots preventive midler og legalisert abortus provocatus vokser befolkningen igjen med over tre millioner mennesker om året, altså med mere enn hele Norges befolkning, og Sovjetforbundets innbyggerantall nærmer sig nu 160 millioner. Om femten år vil folkemengden ha passert 200 millioner. Tall til eftertanke for Russlands naboer. Man kan forstå den engelskmann som vilde løse det russiske spørsmål ved å sette Russland under vann.

*

Tross denne uhyggelige befolkningstilvekst kan intet civilisert menneske gå lett og kynisk henover hvad revolusjonen har kostet og koster av blod og tårer. Men særlig bør man vel stanse grundig ved denne fryktelige virkelighet, når man overveier muligheten av lignende historier i sitt eget land.

Her må jeg for å undgå mulige misforståelser få innskyte en bemerkning om forholdet mellem socialisme og kommunisme, bolsjevisme og norsk arbeiderbevegelse.

*

Kommunismen (som i Russland vanlig kalles bolsjevisme) og socialismen faller som bekjent for en vesentlig del sammen i sin opfatning av hvorledes det menneskelige samfund bør ordnes. Men kommunismen går videre enn socialismen, idet den tilstreber fullstendig fellesordning av samlivet og til syvende og sist også statens ophevelse. Socialismen er således gjennemgangsstadium til kommunismen. De russiske bolsjevikker kaller derfor også sine statsdannelser socialistiske republikker.

Men den egentlige forskjell mellem kommunisme og socialisme består som bekjent i den måte hvorpå de tenker sig den socialistiske samfundsordning opnådd; nemlig socialismen ved fredelige politiske og sociale reformer; kommunismen — således som den er utformet av Marx og Lenin — med vold, ved revolusjon og proletariatets diktatur. Denne forskjellige anskuelse m. h. t. metoder og taktikk danner et dypt skille mellem kommunister og socialister (socialdemokratene). Kommunistene ser egentlig på socialdemokratene som de borgerliges allierte, og som den næsten verste hindring for den sociale revolusjon, idet de mener at socialdemokratene med sine sociale skinn-kurer virker som en sikkerhetsventil der forhindrer det kapitalistiske samfunds eksplosjon.

Hvad nu spesielt bolsjevikkene angår, så skriver navnet sig fra det skisma i det russiske arbeiderparti som fant sted på partiets kongress i London 1903, da partiet uten egentlig å brytes delte sig i revolusjonære kommunister og reformistiske socialister. De første, som lededes av Lenin, opnådde flertall, på russisk „bolsjinstvo“, og fikk derfor benevnelsen bolsjevikker. De andre, socialdemokratene, blev kalt mensjevikker, mindretallsmenn. Altså merkelig nok, et fenomen som stort sett er parallell med hvad er skjedd i det norske arbeiderparti, hvor den revolusjonære kommunistiske linje har seiret med overveldende flertall.

*

Den dominerende fraksjon i det norske arbeider parti er således bolsjevikkisk i både den ene og den annen betydning av ordet, de og det egentlige kommunistiske parti bare avskygninger i samme trosretning. Og det er ingen grunn til å mene at det revolusjonære kampprogram ikke er tenkt alvorlig, men bare som opstiver for egne tropper og bussemann mot de borgelige, eller er politisk koketteri. Det er alvor, bittert alvor. Enhver kan iaktta hvorledes vedtaket av den revolusjonære linje bidrar til å revolusjonere massene i våre bygder og byer. Taktikken er forsåvidt riktig.

Med dette for øie er heller ingen grunn til å tvile på at den nuværende norske arbeiderpolitikk, konsekvent gjennemført, vilde lede til lignende hekatomber som i Russland, og i ethvert annet land hvor en kommunistrevolusjon er forsøkt. Arbeiderpartiets prinsipielle program har da heller ingen illusjoner om at motparten frivillig vil gi sig over, men går riktig ut fra at kampen om makten, borgerkrigen, blir hård.

Dette er jeg nødt til å fastslå uaktet megen sympati med arbeiderne og deres parti, og for en stor del nettop ut fra slik innstilling. For her lekes med ild. Og på dette punkt — spørsmålet om å gjøre bolsjevikkrevolusjon i Norge — kan ikke være tale om diskusjon eller prutning. Å kunne inngå kompromisser her, er forbeholdt norske socialdemokrater.

*

Pålitelig statistikk over hvad bolsjevikkrevolusjonen i Russland har kostet i blod finnes ikke. Men vi kan gjøre oss et nogenlunde begrep om det.

Hungersnød.

Lasarett på landet i Ukraina 1922.

På det nuværende sovjetforbunds landområde bodde i begynnelsen av 1914 anslagsvis 138 millioner mennesker. Nu er det som nevnt omkring tyve millioner mer. Men med vanlig tilvekst skulde antallet vært øket med nogen og femti millioner. I verdenskrigen mistet Russland to millioner. Regner vi også emigrasjonen fra, kommer vi til at revolusjonen har kostet Russland omkring 30 millioner menneskeliv. Herav faller naturligvis de største tap på revolusjonens første år. Ennu i 1924 hadde Sovjetforbundet således en mindre folkemengde enn samme område i 1914, ti år før.

Dette er så å si de virtuelle tap. De virkelige dødsofres antall er mindre. Men hvis vi anslår dem til omkring tyve millioner, kan vi ikke være langt fra det riktige tall på hvad revolusjonen hittil har krevet av blodofre, direkte og indirekte, ved borgerkrig, epidemier, hungersnød, pinsler og henrettelser. En mere detaljert undersøkelse av det statistiske materiale gir i virkeligheten rundt dette tall, og lignende resultat har også vært anført i sovjetpressen.

Tyve millioner, det er det dobbelte av verdenskrigens ofre fra alle land tilsammenlagt, og det tidobbelte av Russlands tap i verdenskrigen. Dertil de ødelagte menneskeskjebner.

Like overfor disse mørke kjensgjerninger burde den bolsjevikkiske fredsagitasjon vel egentlig også omfatte antirevolusjonær propaganda. For bolsjevikkene er imidlertid revolusjonen, verdensrevolusjonen, den blodige, men nødvendige operasjon som skal utrydde krigen for alltid.

Og revolusjonens Jaggernaut ruller videre.

I vårt arbeiderpartis program uttales at partiet bygger på de erfaringer som er vunnet gjennem kamper i alle land.

Nu kostet den fem-seks måneders revolusjonære episode i Finnland over tyve tusen mennesker livet, og regnet efter russisk erfaring skulde en solid revolusjon i Norge forholdsvis komme oss på mellem 300 000 og 400 000 menneskeliv.

De som har satt sammen arbeiderpartiets prinsipielle program, og de som vil lede den norske arbeiderbevegelse ut i bolsjevikkisk revolusjon, kan altså ikke være uvitende om det ansvar de påtar sig.

Om størsteparten av de menige som nu gir den revolusjonære linje sin passive tilslutning, må vi derimot ha lov til å tro at de ikke vet hvad en social revolusjon er for noget, at de ikke har overveiet tydelig og i sin hele utstrekning og rekkevidde den ubønnhørlige og grufulle logikk i den utvikling som de, vel mot sitt ønske, arbeider for. Og socialdemokratene?

II.

En ikke mindre mørk flekk i bolsjevikkenes virksomhet, finner vi når vi dernæst går over til å betrakte spørsmålet om folkets rasemessige forbedring i Russland.

Rasemessig sett er den russiske revolusjon i ennu høiere grad enn den store franske, karakterisert ved at undertrykte raser reiser sig og gjør ende på en degenerert overklasse (vesentlig av nordisk oprinnelse) som lar makten gli fra sig.

Men bolsjevikkrevolusjonen har ikke nøiet sig med å tilintetgjøre de øverste ti tusen. Den har rettet sine drepende slag mot hele den øvre halvpart av det russiske samfund. Revolusjonen har gått hårdt utover Russlands intelligens og middelstand som også der var landets ryggrad. Bolsjevikkenes politikk har tildels likefrem tatt sikte på å ødelegge fysisk de befolkningslag hvor man fant det høiest utviklede menneskemateriell. En vesentlig del av hvad Russland hadde av utrustede individer er enten drept eller omkommet på annen måte, er blitt socialt rent forkomne, eller er jaget ut av landet. Det er ikke mange intelligente øine å opdage i den grå masse som nu fyller gatene, teatrene og togene i Russland. Fabrikware der Natur. Man behøver ikke være raseforsker for å se forskjell på mennesketypene, for eksempel i Moskva, nu og før revolusjonen. Særlig er det påtagelig hvorledes det asiatiske og orientalske blod er blitt fremherskende.

*

For den bolsjevikkiske opfatning betyr alt dette ingenting. Dens lære er at omgivelsene er alene bestemmende for individenes utvikling. Menneskene er av naturen likeverdige. I de forbedrede forhold som engang skal følge med det socialistiske samfund, vil vokse frem en ny, høiere mennesketype uansett arv og rase.

Det er nu iallfall en opfatning som ikke stemmer med videnskap og historiens og livets erfaring. Fra disses synspunkt er utryddelsen av det høit utviklede arvestoff et uoprettelig tap, og sådan politikk nasjonalt sett selvmorderisk.

*

I virkeligheten står vi her ved en av de mest bemerkelsesverdige omstendigheter i revolusjonen, og som vil ha avgjørende betydning for Russlands videre skjebne.

Russland hadde ikke før overflod på brukbare hjerner. Og spørsmålet er om ikke denne revolusjonære blodtapning har berøvet det muligheten av å komme sig op med egne krefter. Bolsjevikkene er allerede i stor utstrekning nødt til å ty til utenlandsk teknisk assistanse.

Noget opveies denne ødeleggelse kanskje ved en annen forøvrig også brutal kjensgjerning i revolusjonen. Nemlig det at revolusjonstidens hårde kamp for tilværelsen også har medført skånselsløs undergang av mange svake og mindreverdige individer. Likesom en masse kriminelle elementer, istedetfor å innesperres kortere eller lengere tid, simpelthen er blitt tilintetgjort.

Men denne negative rasehygiene monner lite sammenlignet med tapet ved desimeringen av de duelige individer.

*

Bortsett fra emigrasjonens uvisse medvirkning, synes derfor bare en omstendighet å kunne redde Russland fra i det lange løp å dele Orientens, Indias og Kinas skjebne: å bli en halvkoloni. Det er muligheten av at der blandt folkets store masse i Russland allikevel ennu finnes ikke bare enkelte begavelser, men virkelige reserver av verdifullt menneskemateriell, og at revolusjonen kan bringe dette frem.

De fleste som kjenner Russland har ikke stor tro på denne mulighet. Men det er iallfall slik at man i de russiske landsbyer ikke sjelden kan støte på fine typer minnende om våre beste fjellbønder, ja undertiden rent som gamle vikinger. Hvad jeg selv har sett, har gitt mig megen sympati med og tro på de russiske bønder. På deres aksjon og på deres rolle som livskilde for rasens fornyelse beror de russiske folks fremtid.

Så meget sørgeligere at bolsjevikkene nu også driver av all kraft på å ødelegge de beste blandt bøndene, jager dem fra hjem og arne, og fører dem som buskap unda til Nord-Russland og Sibirs øde marker, hvor de omkommer i tusenvis.

*

Slik er det triste resultat av bolsjevikkenes arbeid for å bedre den menneskelige rase. Men dette resultat vil sikkert få sin store betydning for fremtidig skandinavisk og nordisk virksomhet i Russland.

Spørsmålet om revolusjon og rase har imidlertid også en annen side av vesentlig betydning for oss. Derom senere.

Politiske område.

Vi skal i dette avsnitt se litt på de politiske metoder og former som styret i Russland føres efter. Utenrikspolitikken utskyter jeg som nevnt til et avsnitt for sig, og den politiske interesse samler sig da om tre hovedpunkter: (1) spørsmålet om samfundets overhøihet over individet, om proletariatets diktatur og klassekampen; (2) sovjet- og partisystemet; (3) nasjonalitetspolitikken.

I.

Samfundets overhøihet over individet.
Proletariatets diktatur og klassekampen.

Det socialistiske prinsipp om samfundets overhøihet over individet er for mange positivt tenkende mennesker et tiltalende prinsipp, likesom-den romerske grunnsetning om individets liv for staten. I særdeleshet øver det sin tiltrekning når det bygger på erkjennelse av at den enkeltes utvikling er knyttet til samfundets utvikling, men at tilværelsen dog når sitt mål i personligheten.

Men når dette prinsipp om samfundets overhøihet over individet er resultatet av marxistiske betraktninger over klassekamp og proletariatets diktatur, da er en ond ånd fart i det. Grunnlaget for det svikter. Det i sig selv humanitære prinsipp blir satt på spissen og ført ut i det meningsløse.

*

I Russland er den politiske stat kommet til å omfatte ikke bare samfundets politiske virksomhet, men hele dets økonomiske, sociale og kulturelle liv. Staten er alt. Individet ingenting. At for eksempel en privatmann kan prosedere mot staten og få sin rett, er i Russland noget uhørt og uforståelig, noget som en sovjetborger knapt kan eller tør tenke forekommer mer i verden.

*

For liv, frihet og eiendom finnes i Russland ingen sikkerhet når statens interesser er innviklet; rent bortsett fra personlige maktmisbruk som forekommer ofte nok. De almindelige borgerlige friheter som menneskeheten har tilkjempet sig gjennem århundrers kamper og revolusjoner, er ophevet. Russland er i virkeligheten et stort fengsel hvor borgerne ikke engang nyter den mest elementære frihet, å kunne fritt reise ut og inn. Rett er i Russland ikke hvad vi forstår ved rett. Men det som menes å gagne verdensrevolusjonen og dens redskaper, Sovjetforbundet og bolsjevikkene.

Er du så ulykkelig å ha det privilegium å være undersått av verdens første og eneste socialistiske stat, nårsomhelst kan det politiske politi komme og hente dig; ransake dine gjemmer; konfiskere hvad du ennu måtte eie; underkaste dig pinlige forhør; holde dig fast kort eller lenge i overfylte og ubeskrivelige fengsler med en uviss skjebne for øie; eller raskt sende dig til Ishavet eller Sibir, eller over i den annen verden. Og uten at du behøver å ha gjort dig skyldig i nogen forseelse mot almindelige menneskelige lover. Politiske hensyn ut fra bolsjevikkisk nyttestandpunkt, og ofte uten enhver positiv betydning, er nok; eller en svak mistanke eller falsk angivelse; uforsiktige uttalelser; mislikt politisk eller religiøs holdning, eller social oprinnelse; ja fjerne slektskapsforhold og nektelse av å stå til tjeneste for det hemmelige politi. Bolsjevikkene har også optatt den fordømmelige, om enn effektive metode med å bruke gissler og repressalier.

Den socialistiske stat har imidlertid også andre midler enn fengsel og skytning til å sette individene på plass. Avskjed, tap av stemmerett og statsborgerlige rettigheter; utstøtelse av fagforeningen, det er i socialistrepublikker en ganske anderledes alvorlig sak for den trufne enn det samme i de såkalte borgerlige samfund.

Man må heller ikke tro at det bare er de borgerlige elementer som er utsatt for overgrep på sin menneskerett og borgerrett. Arbeidere og bønder, også proletariatet blandt dem, er de samme treller i statens tvangstrøie og under terroren. Ja, bolsjevikkene selv innvikles i de bånd de snører om andre.

Og i all denne trafikk vil man aldri støte på noget hjertelag eller nogen ridderlighet; men vel på tarvelighet, simple og lurvete metoder, og ofte sadistisk og umenneskelig grusomhet.

Man kunde fylle en bok med faktiske eksempler på disse ting, og med den i hånden preke korstog mot dette oprørende system. Og dog tenker jeg her ikke engang på de uhyrligheter som fant sted i revolusjonens første år og under borgerkrigen, men på det som nu er, efterat forholdene har satt sig, og så å si er blitt normale.

*

I Russland er således menneskene ikke et mål i sig selv, men enten „socialt skadelige elementer“, som må utryddes; eller kommunistisk samfundsmateriale som utnyttes så lenge de kan brukes, og kastes vilkårlig vekk, ombyttes eller ødelegges, hvis de ikke passer. All arbeidsbeskyttelse og socialforsikring, og alle ord, forandrer ikke denne praksis.

Og denne stat som bolsjevikkene har ophøiet slik over individene, den er bærer av et system som omslutter så å si hele den menneskelige tilværelse, men som bare anerkjennes av et mindretall i befolkningen, og som flertallet hater. Ved skjebnens ironi er den revolusjon som beruset sig i „svoboda“ (frihet), endt i et makeløst tyranni.

*

Det hører til de mange motsigelser i kommunismen at kommunismen hvis endemål er ophevelse av staten, således har ført til etablering av den mest uinnskrenkede av alle hittil forekommende statsformer.

De marxistiske sofister bortforklarer denne selvmotsigelse med at det dreier sig om høieste utvikling av statens makt til forberedelse av statens utdøen.

Holder vi oss imidlertid til virkeligheten som den er, og ikke til fremtidsmusikk, så fremtrer denne undertrykkelse av individets rettigheter som dommen over bolsjevismens politiske system. På den ene side hindres det enkelte individ i å yde sitt beste til samfundets liv. På den annen side er fri, rik utvikling av individet umulig.

Menneskene i Russland må krype og gjøre sig små, selvom mange, især kommunistungdom, nok larmer og kjekker sig. Kan man for eksempel tenke sig noget mer nedverdigende enn det fenomen som man så ofte ser i Russland i forbindelse med videnskapsmenns, ingeniørers og andre fagfolks siktelse for virkelige eller påståtte politiske forseelser. Deres kolleger vedtar dikterte resolusjoner, hvori uttales avsky for deres henrettede kameraters handling, som de igrunnen sympatiserer med, og anerkjennelse og sympati for det regime som de i sitt hjerte avskyr. Primum vivere.

Folk tvinges politisk, økonomisk, socialt og åndelig inn i et opkonstruert system som ikke stemmer med den menneskelige natur, og ikke tillater kreftenes frie og naturlige vekst. Personligheten drepes, og det ikke bare i de lag som er direkte rammet av revolusjonen, men like meget blandt arbeiderne, og bøndene som bolsjevikkene påstår å ha befridd.

Tenk på hvorledes vi nordmenn kan stå på vår rett i kraft av våre frie institusjoner, hvorledes hos oss enhvers menneskeverd er respektert, og la oss være glad over — om ikke nøid med — at vårt samfund er så umåtelig meget nærmere den riktige forening av individualitet og fellesskap som betinger menneskehetens fremskritt!

*

Men ikke nok hermed. Det sociale samfund i hvis navn de bolsjevikkiske statsovergrep skjer, er ikke samfundet i dets helhet. Det er bare en del av samfundet, nemlig det organiserte revolusjonære proletariat representert av sine selvbestaltede representanter, bolsjevikkene. Ved hjelp av den opnådde diktatoriske makt skal de øvrige samfundsklasser utryddes, og samfundets enhet og sammenheng gjenoprettes overensstemmende med de marxistiske prinsipper.

Man kan forstå hvad denne fryktelige teori må føre til når den er blitt trosartikkel hos en fanatisk sekt, hvis makt til å praktisere den bare er innskrenket av den moistand de fremkaller.

I tretten år har denne klassekamp nu pågått basert på proletariatets, det vil si bolsjevikkoligarkiets, diktatur. Kampen føres ikke lenger som åpen borgerkrig, men fortsetter politisk, økonomisk, socialt og åndelig, under anvendelse av Macchiavellis beste metoder og hele den marxistiske bagasje, og er først nu, kan man si, kommet inn i sitt avgjørende stadium.

Hvorledes stillingen stort sett er, vil fremgå av denne bok i dens sammenheng. Her vil jeg bare nevne at denne kamp mellem kommunismen og de antikommunistiske elementer er mer skånselsløs, mer hård og grusom enn en krig mellem stater; føres inn selv i skole og familie; forgifter sinnene, forderver ideer og seder; ødelegger materielle verdier; koster hver måned tusenvis av mennesker livet, og synes håpløs og hensiktsløs.

Socialismen blir således ikke en bevegelse mot brorskap og det felles vel, men antisocial. Og mange samfundsmennesker som nettop har følt sig tiltrukket til kommunisme og socialisme ved disses appell til menneskehetens solidaritet, vender dem skuffet og forbitret ryggen.

II.

Sovjet- og partisystemet.

Ordet „sovjet“ er blitt betegnende for det bolsjevikkiske system: sovjetregjeringen, sovjetforbundet, sovjetstyret, o. s. v., ja endog bare: sovjet. Denne betegnelse rummer en misforståelse som bør klargjøres.

Det russiske ord „sovjet“ betyr nemlig nøiaktig det samme som det norske „råd“. Man kan også i mange tilfeller riktig oversette det med „ting“, som herredsting, fylkesting. Det er ikke nogen ny betegnelse på politiske institusjoner. Tsarens statsråd het f. eks. også sovjet.

*

Man har videre i sovjetinstitusjonen villet se en form for en slags det arbeidende folks stender-forsamling. Dette har også fått sitt uttrykk i vårt arbeiderpartis program.

Men denne opfatning av sovjetinstitusjonen slår i høiden til for den første tid av revolusjonen, da der overalt blev dannet arbeider- og soldaterråd som spesielle revolusjonære organer.

Nu kan man i sovjetinstitusjonen vanskelig lenger se noget originalt, eller noget særegent for bolsjevikkenes Russland.

*

Sovjetordningen er ikke annet enn en spesiell form, og en temmelig uutviklet og primitiv form, for representativt folkestyre, slik som det allerede forlengst finnes, og finnes bedre i andre land. Et landssovjet i Russland er ikke prinsipielt forskjellig fra et herredsstyre i Norge; et bysovjet i Russland ikke prinsipielt forskjellig fra et bystyre i Norge.

Den vesentlige forskjell består dels i sovjetinstitusjonens hemmelige kombinasjon med partiorganene (herom senere); dels i at folkerepresentasjonen i kommunestyrene og i Stortinget i Norge er forholdsvis reell, men sovjetvalgene i Russland er en parodi.

For det første er en betydelig del av befolkningen i Russland berøvet stemmerett. Hvor mange varierer med den politiske vind, men det kan i enkelte distrikter gå op til 10—20 procent, og er temmelig vilkårlig. Det har vært tilfelle hvor folk blev fratatt stemmerett med den begrunnelse at deres bestefar eller onkel var kjøbmann; at en bonde i et distrikt mistet stemmeretten fordi han eiet en slåmaskin, og således var kapitalist; mens en annen bonde i et annet distrikt fikk stemmerett tilbake fordi han kjøpte slåmaskin, og derved bidrog til Sovjetforbundets industrialisering.

Videre er valgene ikke hemmelige, men foregår nærmest som et folkemøtes demonstrative tilslutning til lister som på forhånd er opstillet av kommunistpartiet.

Allikevel er det forholdsvis flere kommunister i herreds- og bystyrene i Norge enn i sovjettene i Russland, iallfall i herredsstyrene. For landssovjettene i Russland er partiet ikke istand til å mobilisere mer enn 10—15 procent bolsjevikker. I byene er antallet 50 procent og mere. I de høiere sovjetorganer derimot, som formeres ved utvalg fra sovjettene og videre opover, stiger antallet av kommunister, og mer jo høiere man kommer. I centraleksekutivkomiteen, som skal være et slags parlament, sitter således næsten utelukkende kommunister, og i folkekommissærenes råd, den offisielle regjering, som nominelt velges av centraleksekutivkomiteen, bare kommunister.

Dessuten er truffet slike konstitusjonelle bestemmelser at byene med arbeiderne og hovedmassen av kommunister, er sikret en langt fyldigere representasjon opover i sovjetpyramiden enn bøndene.

*

Imidlertid er det som sagt heller ikke dette sovjetsystem i sig selv, men dets anvendelse, som er karakteristisk. Det er innført av bolsjevikkene som det offisielle statsapparat og har som sådant også sin administrative funksjon.

Men det har egentlig ikke i og for sig noget med bolsjevismen å gjøre. Sovjetsystemet vil med større eller mindre forandringer kunne fortsette i Russland selv efter at bolsjevikkene har forlatt scenen.

Det som kjennetegner styreformen i Russland, og som er Russlands egentlige styre, det er bolsjevikkorganisasjonen, Sovjetforbundets kommunistiske parti.

I Russland finner vi således en dobbelt statsorganisasjon; den ene synlig, sovjetorganene; den annen okkult og virkelig bestemmende: partiet.

*

„Det kommunistiske parti (bolsjevikkene)“, som dets navn lyder, er det eneste legale og foreløbig også eneste mulige parti i Russland. Alle andre partier er tilintetgjort og eksisterer bare i utlandet med mulige underjordiske forbindelser i hjemlandet. Å søke å danne et annet parti i Russland er døden. Bolsjevikkene vil engang for alle ha gjort alle andre partier overflødige. De er „partiet“.

*

Kommunistpartiet er således ikke noget politisk parti i almindelig forstand. Men snarere å betrakte som det sammenholdende og ledende system i samfundslegemet. Proletariatets hode og hjerne, som de selv kaller sig.

Dette parti er organisert i et sterkt centrum og i lokale organer stort sett parallelt med landets administrative inndeling, og har bredt sine forgreninger slik utover hele Russland at det finnes ikke det område av livet der som det ikke mer eller mindre behersker.

I sovjetorganene, i fagorganisasjonen, i de kooperative selskaper, og i alle sociale og frivillige organisasjoner av nogen betydning finnes en bolsjevikkisk fraksjon eller komite som leder deres arbeid og i hemmelige partimøter bestemmer hvorledes de skal forholde sig.

Noget lignende gjelder hver eneste institusjon, hver arbeidsplass, hvert forlystelsessted, ja hvert hus. Alle har de sin komite eller agent som følger partiparolen.

Og inne i, eller ved siden av dette nett grener sig et annet system, delvis skjult endog for partiets medlemmer og fryktet av alle: G. P. U., det politiske statspoliti, revolusjonens pretoriangarde og inkvisisjon; som organisasjon noget veldig og merkelig. På inkvisisjonens område er sakene bra ordnet i Russland.

Lenin.

Stalin.

Kommunistpartiet er altså den styrende makt i Russland, likesom fascistpartiet i Italia, og ikke på nogen måte å sammenligne med et regjeringsparti i andre land. I Russland er styreformen diktatorisk, og da har den også formelt regjeringen som utøver diktaturet; altså kommunistpartiets ledelse.

Da partikongressen er partiets øverste centrale myndighet hviler egentlig diktaturet der. Men faktisk utøves diktaturet av kongressens dominerende gruppe, centralkomiteen, og innen denne gruppe igjen av nogen få menn som danner centralkomiteens utøvende utvalg: det såkalte Politiske Byrå, hvor Stalin troner, og som er Russlands virkelige regjering.

Stalin styrer altså Russland ved partiets politiske byrå og centralkomite på lignende måte som Robespierre styrte Frankrike ved nasjonalkonventets velferdskomite. Folkekommissariatene (departementene), sovjetcentraleksekutivkomiteen (parlamentet), den Røde Armé, G. P. U. (det politiske statspoliti), fagorganisasjonen, og også den kommunistiske internasjonale, lyder ordren fra Politbyrå, hvis fleste medlemmer, men dog ikke Stalin, også samtidig innehar de viktigste poster i det offisielle statsapparat.

Derimot kan det ikke sies at det Politiske Byrå ubetinget behersker partiets ovennevnte centralkomite. Denne komite, som ikke må forveksles med sovjetkongressens centraleksekutivkomite (parlamentet), består likesom det høie råd i Jerusalem og kardinalkollegiet i Rom, av omkring 70 medlemmer. Det er det egentlige bolsjevikkoligarki, samles nor malt hver annen måned, rekrutterer faktisk sig selv, og kan nok om det kniper, kaste et hvilketsomhelst medlem av det Politiske Byrå. Den egentlige makt i Russland hviler altså egentlig der.

Med G. P. U. er det forøvrig som ofte med pretoriangarder og janitsjarkorps, det er undertiden vanskelig å avgjøre hvem i virkeligheten er keiser, livvakten eller den som den vokter.

*

Slik er det virkelige regjeringssystem i Russland, dette vel uttenkte politiske system som gjør det mulig for en håndfull resolutte fanatikere å bøie under sin vilje det største land i verden og organisere den kommunistiske sammensvergelse som utstrekker sig over hele jordkloden. Da det arbeiderparti som de leder, grep makten i Russland for tretten år siden, var det ikke større enn hvad forholdsvis vilde motsvare knapt to tusen medlemmer i Norge. Og ennu omfatter det ikke mer enn ti procent av arbeidsklassen i Russland og én procent av befolkningen.

*

Hele verden vet nu at denne fryktelige sekt ikke lenger utgjør en helstøpt enhet, men at der er sterke rivninger mellem bolsjevikkene innbyrdes.

Disse motsetninger beror dels på forskjellig syn på den økonomiske politikk og nasjonalitetspolitikken, og skal nærmere bli omhandlet i forbindelse med de spørsmål. Dels henger det sammen med at fler og fler av revolusjonsmennene går trett av bolsjevismen. Mange av de fordums magre og sultne revolusjonære er blitt tykke og forsynte, sitter bra i det, har fått nok av revolusjonen og vil nyte dens frukter i ro, er ferdig til å avblåse klassekampen, og la det hele utvikle sig efter sin egen tyngde. På den annen side får revolusjonen stadig nye fanatiske rekrutter fra den kommunistisk opdragne revolusjons-ungdom. Deres tendens er å drive revolusjonen dypere og dypere, og de er den beste støtte for de ubøielige ildsjeler som ennu dominerer partiet.

Hittil er det lykkes Stalin å holde det hele sammen ved den jerndisiplin og strenge centralisasjon som er et grunnprinsipp i bolsjevikk-partiets organisasjon. Men de åpenlyse stridigheter har ikke undgått å svekke partiets maktposisjon og prestige blandt befolkningen.

Disse splittelser i fraksjoner har også betydning på annen måte. Bolsjevikkpartiet er jo som nevnt det eneste legale og foreløbig også det eneste mulige parti i Russland. Opposisjonen i partiet, og spesielt høireopposisjonen, gjenspeiler derfor på en måte politiske strømninger i folket som ikke kan få uttrykk på annen vis. De er således begynnelsen til politiske nydannelser.

III.

Nasjonalitets-politikken.

Som bekjent er Russland ikke nogen nasjonal enhet. Det består for det første likesom Cæsars Gallia av tre deler, nemlig de tre grener hvori den russiske folkestamme deler sig: storrussere i centrum og mot nord og øst (80 millioner), ukrainere eller lillerussere i syd, nordenfor Svartehavet (30 millioner), og hviterussere i vest (5 millioner). Disse russiske folkeslag skiller sig fra hverandre i sprog og kultur omtrent i samme grad som de tre skandinaviske folk.

Men ved siden av russerne er der en mengde andre helt fremmede nasjonaliteter, foruten jøder og tyskere vesentlig finske og tatarske folkeslag i Volga-traktene, tyrkiske folk i Central Asia, og kaukasiske folk. Av slike nasjonaliteter finnes ni på over én million; og yderligere 27 på over et hundre tusen. Alt i alt finnes i Russland 180 nasjonaliteter med 150 forskjellige sprog.

Under det gamle styre holdtes alle de andre folkeslag nasjonalt sett nede under storrusserne, som har vært det dominerende og riksdannende element både ved sitt antall og av andre grunner; meget likt prøiserne i Tyskland. Russland var bare til det ytre en enhetsstat. I virkeligheten var det et broket erobrings- og kolonialrike.

*

Det er umulig å nekte bolsjevikkene all anerkjennelse for den måte hvorpå de har ordnet nasjonalitetsproblemet i dette vidstrakte rike.

Den franske revolusjon så en av sine hovedopgaver i å utslette de overleverte rester av nasjonale motsetninger i Frankrike og gjøre det franske folk til en centralisert og ensartet nasjon. Revolusjonen ophevet derfor den gamle inndeling i landsdeler (provinser) som var en levning av gammel stammedeling, og delte Frankrike på geografisk grunnlag i en mengde små distrikter (departementer). I Russland er skjedd akkurat det motsatte. Det gamle Russland var delt i guvernement’er på samme måte som Frankrike i departementer. Men i Russland er av revolusjonen fremstått en ny-deling på nasjonalt grunnlag. Bolsjevikkene har innrømmet de forskjellige nasjonaliteter kulturell autonomi og på de øvrige områder selvstyre i større eller mindre grad, enten som med Stor-Russland likestillede forbundsrepublikker, eller som autonome republikker og territorier.

Nærmere herom kan finnes i håndbøker og almanakker, eller sees av et kart over Sovjetforbundet. Jeg skal bare bemerke at jeg har hatt anledning til i lengere tid å iaktta i praksis bolsjevikkenes nasjonalitets-politikk i Ukraina, og også i Kaukasia, hvor forholdene er særlig innviklede. Jeg har likeledes hatt anledning til å studere nasjonalitetsspørsmålet i Balkanstatene, hvor dette meget ligner det samme i Kaukasia, og jeg må tilstå at en sammenligning faller ikke ubetinget ut til Europas fordel.

*

Imidlertid er det et par meget store mangler ved bolsjevikkenes behandling av nasjonalitetsspørsmålet.

For det første er den kulturelle nasjonale frihet innskrenket av proletariatets diktatur på lignende måte som den almindelige frihet. For det annet omfattes også de mindre nasjonaliteter helt av det centralt organiserte partimaskineri.

Det må også nevnes at nasjonalitetspolitikken utnyttes i agitasjonen for bolsjevismens videre utbredelse over verden. Således finner vi selvstendige nasjonaliteter på alle Sovjetforbundets grenser hvor disse støter sammen med tilsvarende nasjonaliteter i nabostatene: Karelen mot Finnland; Hvite Russland og Ukraina mot Polen; Moldavia mot Rumenia; Azerbeidjan og Turkmenistan mot Persia; Tadjikstan mot Afganistan; osv.

På den måte er all virkelig nasjonal frihet redusert til partipolitikkens ramme. Men allikevel har bolsjevikkene dog lagt grunnlaget til et selvstendig nasjonalt liv for disse folkeslag. Disse har fått sitt eget statsapparat og bruker sitt eget sprog i skole, presse, litteratur, teater og administrasjon. ren for dette tilkommer for en stor del Stalin, som i sin tid var sjef for et nu ophevet kommissariat for nasjonalitetene, og som kaukasier visste hvor skoen trykket.

Bolsjevikkene frykter ofte, og ikke uten grunn, at de er gått for langt i sin nasjonalitetspolitikk. Og det er neppe tvil om at denne kommer til å bli en pinne i deres likkiste. På den annen side kunde de vel ikke ha overlatt sine fiender å alene utnytte den voksende nasjonalitetsfølelse hos de ikke-storrussiske nasjoner.

Således som sakene har utviklet sig, er imidlertid nasjonalismen blitt yderligere styrket. Stalin har i partiet den vanskelige opgave å holde den rette kurs mellem en storrussisk opposisjon og de lokale bolsjevikk-nasjonalister. Den stor-russiske opposisjon vil under foregivelse av internasjonalisme, likvidere nasjonalitetspolitikken. De lokale nasjonalister streber efter å avsondre sig fra Moskva, og vil drive en nasjonal kommunistpolitikk. De har forsåvidt adskillig likhet med det norske arbeiderparti. Men er mere høire-innstillet, idet de endog er tilbøielig til å søke å dempe klassekampen i sitt eget land.

Denne lokale nasjonalisme er et alvorlig problem for bolsjevikkene, særlig da så mange av de folkeslag som aspirerer til selvstendighet, ligger på Sovjetforbundets grenser. Vi vet hvorledes nydannede eller gjenfødte nasjoner utmerker sig ved overdreven nasjonalisme. Slik er også den farlige tendens innen Sovjetforbundet. I de nye nasjonale republikker holder nasjonalismen på å ta luven fra bolsjevismen. Lenin har riktignok sagt at den er en dårlig kommunist som ikke ofrer sitt fedreland for verdensrevolusjonens skyld. Men det er allikevel ingen tvil om at bolsjevismen har i Sovjetforbundet forholdsvis få virkelig pålitelige tilhengere utenom Stor-Russland og de store industricentrer andre steder med tallrik stor-russisk arbeiderbefolkning. De fleste kaukasiske kommunister, for eksempel, hvorav mange forresten sitter i centraladministrasjonen i Moskva, er i virkeligheten først og fremst kaukasiere og dernæst kommunister. Bolsjevismen har sin basis som sin oprinnelse i Stor-Russlands finsk-slaviske befolkning. Bryter bolsjevismen sammen i sine bastioner i Stor-Russland, vil den heller ikke kunne holde sig lenge i de andre sovjetrepublikker.

Også for Europa er det et spørsmål av første rang hvorledes nasjonalitets-problemene i Russland videre vil utvikle sig. Skal vi få se Russland splittet op i selvstendige stater, slik som mektige krefter arbeider for? Eller skal vi opleve Russlands Forenede Stater? Eller kanskje en forening, på en eller annen måte, av Europas og Russlands folkeslag?

*

Jødespørsmålet i Russland inntar en plass for sig.

Meget har vært talt og skrevet om jødenes rolle i den russiske revolusjon. Det er heller ingen tvil om at jødene i avgjørende grad har bidradd til utbruddet av den første revolusjon i 1917 og til å omstyrte det samle regime. Både den jødiske intelligens i Russland (advokater, læger og apotekere) og den internasjonale jødedom. Forholdet var som bekjent det at jødene i det gamle Russland, hvilke talte over 6 millioner, var underkastet en rekke restriksjoner, m. h. t. bosted, stilling o. s. v., og delvis også utsatt for forfølgelse. Dette drev mange av den jødiske intelligens over i de revolusjonære partier. Det satte også jødene over hele verden op mot tsar-styret. Således var forholdet mellem Amerika og Russland før revolusjonen for en vesentlig del bestemt av jødespørsmålet i Russland.

Jødene har utvilsomt også spillet en meget betydelig rolle i bolsjevikk-revolusjonen. Ikke alene er marxismens og bolsjevismens teori stort sett et jødisk åndsprodukt, men jødene har også forholdsvis langt mer enn nogen annen nasjonalitet medvirket ved disse ideers omsetning i praksis. Jøder har i så stort antall deltatt aktivt både i revolusjonsledelsen og ikke minst i revolusjonstribunalenes virksomhet, at for det almindelige folk i Russland er jøde og bolsjevikk noget nær det samme. I de senere år er riktignok en rekke jøder sjaltet ut av den øverste ledelse i forbindelse med stridighetene innen partiet. Men det er ennu mange igjen av dem. I særdeleshet fyller de op stillingene på de økonomiske og kulturelle områder. I Moskva og Leningrad, hvor jødene under tsar-styret kun undtagelsesvis hadde lov til å bo, er nu efter offisielle opgaver, i de offentlige institusjoner tilsammen 10—11 procent av de ansatte, jøder. Dette er tall som anføres for å berolige den antisemitiske stemning, og derfor neppe for store, men selv de viser dog hvor uforholdsmessig mange jøder der ennu er i administrasjonen. Selv sier den russiske folkevittighet at 50 procent av jødene i Russland er i Moskva, og de andre 50 procent på veien dit.

På den annen side er jødene i sin helhet sikkert det folk i Russland som har lidd mest under revolusjonen. Dette følger allerede derav at hovedmassen av den jødiske befolkning er håndverkere og småhandlere, erhverv som er blitt ruinert av revolusjonen. Heller ikke kan man vel si at den jødiske kapitalistklasse i Russland er blitt skånet mer enn andre kapitalister.

Dertil kommer at den jødiske befolkning særlig i Ukraina og Hvite-Russland under revolusjonen og borgerkrigene har vært utsatt for de voldsomste forfølgelser og ødeleggelser, såkalte pogromer. Riktignok vesentlig fra de antikommunistiske elementers side, men det er dog allikevel en omstendighet som må skrives på revolusjonens regning. Bare i Ukraina er på den måte under revolusjonen blitt drept flere hundre tusen jøder, mange hundre tusen jødiske hjem blitt fullstendig plyndret, kvinnene voldtatt og en 300 000 jødiske barn blitt hjemløse omstreifere.

Disse kjensgjerninger gjør imidlertid lite eller intet inntrykk på de ukrainske og storrussiske masser. Deres århundrer gamle rasehat mot jødene er blitt forsterket ved revolusjonen, og at bolsjevikk-styret både teoretisk og praktisk tar standpunkt mot antisemitismen gjør ikke saken bedre. De minste uttalelser mot jødene kan nu medføre den strengeste straff. Men under asken ulmer blandt folket det voldsomste fiendskap mot jødene, og gir sig selv under det nuværende strenge regime, ikke sjelden utslag også blandt arbeiderne. „Drep jødene; redd Russland!“ er et slagord som gjerne undslipper en russers munn når han har fått en tår over tørsten.

Samtidig er riktignok inngifte mellem jødene og den øvrige befolkning nu langt almindeligere enn før. Men at jødespørsmålet på den måte skulde bli bragt til å forsvinne er helt usannsynlig. Det vil iallfall ta lang tid. Omtrent halvparten av jødene i det gamle Russland bodde i de utskilte deler av riket, særlig i Polen. Men ennu er igjen omkring tre millioner, vesentlig bosatt i Hvite-Russland og i Vest-Ukraina, hvor mange større byer har 25—50 procent jødisk befolkning. Muligens er det virkelige antall av jøder i Russland også langt større enn disse offisielle opgaver, idet mange jøder ikke opgir sin egentlige nasjonalitet.

Jødespørsmålet er således nu som før et av de vanskeligste spørsmål i russisk indre politikk. Og det kan bli like skjebnesvangert for bolsjevikk-regjeringen som for tsar-regjeringen at den, om enn på annen måte, er blitt så sterkt engagert i dette spørsmål.

Økonomiske område.

Skjønt kommunismen omfatter hele den menneske lige tilværelse, er det som bekjent på det økonomiske område at vi finner socialismens og kommunismens egentlige system. Det er her at marxismen (som også det norske arbeiderparti nu bygger på) skal stå sin hovedprøve, likesom det jo er med de økonomiske faktorer at marxistene vil forklare alt.

Det som karakteriserer marxismens økonomiske system er velkjent. Det er 1) samfundets konfiskasjon av alle produksjonsmidler; 2) samfundsmessig produksjon og fordeling; 3) ophevelse av det private tiltak og den private konkurranse.

I forrige avsnitt så vi imidlertid hvorledes den politiske makt i Russland er kommet til å helt beherske samfundet. Det virkelig kjennetegnende for det marxistiske system kan vi derfor også se deri at den politiske makt — staten — driver den økonomiske virksomhet i samfundet, med andre ord i statssocialisme, eller rettere sagt statskapitalisme. Og med denne brutale sannhet er igrunnen teoretisk det meste sagt om bolsjevikkenes økonomiske system.

*

Vi skal se litt nærmere på dette system i praksis, idet vi erindrer at det nu har vært prøvd i tretten år, hvorav ni under fredsforhold.

Bondespørsmålet i Russland er et så viktig kapitel for sig at jeg utsetter det til et eget avsnitt. Her skal vi betrakte de andre områder av det økonomiske liv. Først dog et par ord om de privat-økonomiske forhold.

I.

Det privat-økonomiske.

Av det følgende vil fremgå at i Russland er ikke levnet stor plass for den private virksomhet i næringslivet, om dog ennu nogen. Den vesentlige privatøkonomi i socialiststaten er således — bortsett fra bøndene — basert på den kummerlige lønn som arbeider eller funksjonær. I disse overgangsår kommer dertil i stor utstrekning realisering av personlig løsøre.

*

Privat eiendomsrett og også arverett er beholdt, men i meget begrenset omfang. Hvad eiendomsretten angår, så innskrenker den sig vesentlig til penger, husutstyr og personlige effekter. Arverettens størrelse er begrenset til maksimum 10 000 rubel, hvilket derfor vel tør være et mål for hvad en sovjetborger ikke bør overskride med hensyn til jordisk sods.

Men det er ytterst få som når så høit (skjønt enkelte rike folk virkelig ennu finnes i smug). For de flestes vedkommende er Schillers ord såvidt tilfredsstillet: „noget må mennesket kalle sitt, ellers vil han alltid myrde og brenne.“ Og en 30—40 procent av befolkningen må betraktes som eiendomsløse, altså som virkelige proletarer.

At det heller ikke innen lovens minimum er nogen sikkerhet for personlig eiendom er nevnt i forrige avsnitt. Dessuten blir også selve loven nårsomhelst diktatorisk og vilkårlig forandret. Således kan for eksempel boliger som folk i tillit til loven måtte ha lagt sig til, plutselig igjen bli tatt uten erstatning.

Vi skal så gå over til den sociale sektor av næringslivet.

II.

Industrien.

Sågodtsom all industri i Russland er nu nasjonalisert (selvfølgelig uten erstatning til eierne, som kan være glad om de er sloppet fra det med livet) — og drives som aktieselskaper eiet av staten og organisert i truster og syndikater under et regjeringsdepartements overledelse.

Den privat-kapitalistiske del av industrien omfatter dog ennu vel en ti procent av produksjonen, vesentlig småindustri og konsesjoner, men bringes til undergang efterhånden som bolsjevikkene mener ikke mer å ha nogen nytte av dem, eller eftersom deres kapital opbrukes.

*

Den russiske statsindustri arbeider lite effektivt. Arbeidsydelsen er slett. Produksjonen dyr og dårlig. Industrien er beskyttet av et handelssystem som er absolutt proteksjonistisk; i fri konkurranse med utlandet vilde den hurtig bryte sammen. Den får veldige subsidier av offentlige midler, og skatter ytterligere folkets store masse, bøndene ved overpris på industriproduktene.

Kvaliteten av dens varer er gjennemgående slik at de er gjenstand for befolkningens forakt. Russisk eller „sovjet vare“ er for folk blitt ensbetydende med dårlig vare; „utenlandsk“ med god vare.

Ved revolusjonen blev den russiske industri ruinert i en håndvending og levde lenge videre bare på gamle rester. Ennu i 1920 var industriens samlede produksjon ikke mer enn 20 procent av før krigen. I 1924 var man kommet til omtrent halvparten. Det var den lette industri som frembragte dette forholdsvis hurtige resultat, samt utvinningen av kull og olje. Disse industrigrener var det ikke så vanskelig å nogenlunde gjenoprette. Den tunge industri derimot, i første rekke metallindustrien, var ennu i 1924 bare nådd til 20—25 procent av før krigen.

Produksjonens størrelse har vel nu i de fleste industrigrener stort sett nådd eller passert førkrigsnivået og opgis stadig å øke, med inntil 30 procent om året og mere. Men hvad man ser og merker, er at varer blir det mindre av og køene lenger. Og et betegnende mål for det hele næringslivs utvikling er at utenrikshandelen, skjønt stigende, ennu ikke har nådd mer enn 80 procent av hvad den var før krigen; mens folkemengden dog er øket næsten 20 procent.

*

Ved bedømmelsen av industriens stilling i Russland må man imidlertid ta i betraktning den industripolitikk som nu er fastslått av den herskende fraksjon i bolsjevikkpartiet under Stalins ledelse. Denne politikk går ut på energisk industrialisering av Russland, basert på utvikling av den tunge industri og øket utvinding av råstoffer.

Det er på disse områder tyngden foreløbig legges, og ikke på fremstilling av nødvendighetsartikler for befolkningen. Og da det f. eks. ennu blir fremstillet noget mindre bomullstøier enn før krigen, mens befolkningen samtidig er øket, innførsel bortfalt og varenes holdbarhet minsket, forstår man at det må bli mangel. Men at på den annen side denne og lignende skrikende mangel på almindelige forbruksartikler muligens gir et for mørkt billede av situasjonen. Faktum er at det bygges mange nye anlegg og fabrikker, ofte med utenlandsk ingeniørhjelp, og tildels meget store og flott utstyrt; om enn alltid overordentlig kostbart og med svære overskridelser.

*

Trotsky.

En kulturleder i det nuværende Russland.

Sjefen for forlagsvirksomheten i hele Sovjetforbundet.

De store spørsmål som uroer bolsjevikkene er imidlertid mangelen på kapital og brukbare folk.

Naturligvis vilde det lette bolsjevikkene meget om de kunde få store utenlandske lån eller kreditter til innkjøp av maskiner og råstoffer og for andre øiemed. Men de har måttet forsone sig med den kjensgjerning at verden bare i mindre utstrekning er villig til således å bidra til sin egen ødeleggelse. Den nødvendige kapital må bolsjevikkene derfor skrue ut av befolkningen eller skaffe sig den ved eksport, idet de selger hvad de kan, for hvad de kan få.

*

Ennu vanskeligere er situasjonen m. h. t. brukbare folk; som allerede antydet tidligere.

Så mange dyktige, hengivne og hederlige spesialutdannede folk som trenges og i særdeleshet for slike gigantiske foretagender som forutsees i den berømte femårsplan, det har Russland ikke. Heller ikke har det nogen mulighet for å skaffe sig dem i tilstrekkelig mengde, hverken fra utlandet eller hjemme. Man vil forstå hvad det dreier sig om, når man hører at Russland nu har omkring 100 000 tekniske fagfolk med høiere utdannelse (landbruket medregnet), mens femårsplanen forlanger 350 000. For midlere teknikere er tallene henholdsvis 200 000 og 850 000.

Dertil kommer at størstedelen av de gamle russiske fagfolk som arbeider i bolsjevikkenes tjeneste er fiendtlig stemt mot dem; arbeider kun av frykt og for å kunne holde liv i sig og sine. De arbeidsvilkår og den lønn som bys dem er ikke sådan at de kan ha nogen glede eller særlig interesse av sitt arbeid. Og disse forhold er med årene snarere blitt verre enn bedre.

De nye fagfolk og de arbeidere som skyves frem i administrative og tekniske stillinger, savner som regel tilstrekkelig utdannelse eller forutsetninger, dels gripes de også ofte naturlig av de samme „overklassetendenser“ som de gamle, og med samme ringe utsikt til å få dem tilfredsstillet.

Også bolsjevikkene er omsider begynt å forstå at dette kadreproblem er et livsspørsmål for dem. At de fremdeles vil løse det på bolsjevikkmaner, som de brautende sier, lover ikke godt.

III.

Handel.

Også handelsomsetningen er nu for størstedelen på det offentliges hender. Utenrikshandelen som bekjent helt statsmonopol.

Av den indre handel drives efter offisielle opgaver nu 99 procent av en gros-handelen og 90 procent av detaljhandelen av staten eller kooperativt. Mest kooperativt, men som forholdene er i Russland, blir også kooperativene faktisk statsinstitusjoner.

*

Den privathandel som er igjen, er vesentlig bøndenes torvhandel, og annen omsetning av matvarer og manufaktur på steder hvor det offentlige ennu ikke har maktet å overta handelen.

Efter å ha vært omtrent drept under revolusjonens første år, skjøt privathandelen igjen op som sopp da omsetningen blev nogenlunde frigitt ved innførelsen av den nye økonomiske politikk (NEP) 1921—22. De metoder som senere er anvendt for igjen å bringe privathandelen ned, burde studeres av de mange håndverkere og handlende som i vårt land er troskyldige og naive nok til å traske efter en revolusjonær marxistisk arbeiderledelse.

Resultatet av det offentliges monopolisering av den indre handel er ikke tilfredsstillende. Fordelingen og forsyningen klikker. Det er således et ikke sjeldent fenomen, tross all mangel, at veldige mengder av levnetsmidler ødelegges på grunn av skjødesløs behandling under transport og lagring.

Omsetningen arbeider med langt større driftsomkostninger enn vanlig i privathandel. At betjeningen ikke har nogen interesse av å selge, sier sig selv; og kundene må ofte med bitterhet føle at de eksisterer for handelsfunksjonærene og ikke omvendt. Publikum må også ta hvad de får, og nøie sig dermed, enten kvaliteten er god eller dårlig. Utvalget er lite eller ingenting.

For alle nødvendighetsartikler kreves nu i kooperativene rasjoneringskort, og rasjonene er en beleirings rasjoner, både for mat og klær. Rasjoneringen er forårsaket av mangel. Men det er spørsmål, om det ikke også er et nødvendig attributt til det marxistiske system. Hvorledes skal man ellers få oversikt over behovet?

*

Dertil kommer at den privathandel som er igjen, og som på sine steder og til sine tider allikevel kan være ganske betydelig (i flere industristrøk er selv arbeiderne nødt til å gjøre en fjerdepart eller mer av sine innkjøp hos privathandlere), den er så vanskeliggjort av store skatter og andre hindringer, at dens priser drives voldsomt i været, rent bortsett fra varemangelen. Dette forhold øker veldig leveomkostningene. Verst går det naturligvis ut over de mange stakkarer som er berøvet stemmerett og dermed rasjoneringskort, og således er henvist til å skaffe sig alle sine fornødenheter gjennem privathandelen.

*

Men vil man se den marxistiske handelsomsetning i sin realisme, skal man studere livet ved matutsalgene og manufakturbutikkene i de store byer. Man vet ikke hvem man mest skal beklage. Enten folket som står i timevis i kø for å få sin kummerlig tilmålte lodd. Eller betjeningen som må henge i hver dag verre enn i den verste julesjau.

Realisasjon til underpris, slik forklarte en bolsjevikk dette fenomen for en utenlandsk turist.

Vi vet bedre: uorden, krigsrasjonering, fordyrelse av varene, og mangel på de nødvendigste ting, det er hvad karakteriserer den kommunistiske ordning av godenes fordeling.

IV.

Pengevesenet.

På pengevesenets område er resultatet ennu mindre tilfredsstillende.

De fleste grener av det russiske næringsliv lever i større eller mindre grad på staten, og de almindelige statsinntekter strekker ikke til til å dekke næringslivets underskudd. Heller ikke statens brennevinshandel som dog innbringer omkring et par tusen millioner kroner om året. Den socialistiske stat må derfor hjelpe sig med et tarvelig kapitalistisk middel: seddelpressen, og for igjen å innskrenke seddelmassen: tvangslån.

*

Rubelen gikk som bekjent til bunns flere ganger i revolusjonens første år. Den er nu på god vei til å gjøre det ennu en gang. Rubelens pari kurs oprettholdes fremdeles som en tvangskurs, og bolsjevikkene gjør også fortvilede anstrengelser for å holde eller endog senke det offisielle prisnivå, hvorav alt avhenger. Men det synes som taket glipper. Privathandelens priser er forlengst i stadig stigning, og rubelens verdi mellem brødre er bare en brøkdel av gullverdien. Gjennemsnittlig ligger prisnivået minst dobbelt så høit som hos oss, og for mange nødvendighetsartikler går det i privathandelen op til det mangedobbelte.

En ny rubelinflasjon er således i full gang og vil bli mer katastrofal enn de som har gått forut. De første inflasjoner foregikk under borgerkrigen eller i umiddelbar forbindelse med den. Den nye inflasjon kommer derimot som et resultat av mange fredsårs marxistiske opbygningsarbeid. Det resultat er vanskelig å bortforklare. Man kan gjøre sig forskjellige hypoteser om hvad denne forklaring vil gå ut på hvis skandalen ikke lenger kan skjules. Men man tør være overbevist om at ens formodninger vil bli overtrumfet i dristighet.

*

Privatbanker finnes ikke mer i Russland. Under den nye økonomiske politikk blev oprettet en rekke private gjensidige kredittselskaper. Men de er nu likvidert, og på russisk vis. Derimot legger bolsjevikkene megen vekt på offentlige sparekasser for å få kapital ut av folket uten å trykke for meget pengesedler. Men med lite hell. Summen av de samlede innskudd er tross høi rente likefrem latterlig for et land som Russland. Folk har ikke penger; og ennu mindre har de tillit til sitt styre.

*

Bankkrakkene i Norge har vært ille nok og har gitt godt stoff for politisk propaganda, som vel fortjent. Men hvad skal man da si om det som folket i Russland har vært og er utsatt for? Det var ikke bare kapitalistene, men mange småfolk, mange ensomme gamle, mangen stakkar som hadde slitt hele sitt liv, som så sine spareskillinger og eneste eksistensmidler gå, da bolsjevikkene tok bankene og rubelen gikk ad undas.

Og siden, hvor mange millioner blev ikke de russiske bønder sittende igjen med i rubelsedler som bolsjevikkene betalte dem for deres varer og arbeid og så gjorde verdiløse.

Senere har bolsjevikkene årvisst trukket penger fra befolkningen, og især fra arbeidere og funksjonærer, også ved svære lån, i navnet frivillige, i virkeligheten tvungne. Da pengenes verdi er stadig synkende, er også dette en strek mot folket.

*

Bolsjevikkregjeringen trenger valuta til sine innkjøp i utlandet, til virksomheten der og som reserve.

Denne valuta skaffer de sig vesentlig ved sin eksport, og da de helt kan regulere importen er det mulig for dem å holde en slags betalingsbalanse.

På den annen side setter rubelens synkende verdi og den omstendighet at de kan operere med alle sine resurser som én økonomisk enhet, dem i stand til uten vanskelighet å drive dumping i utlandet. De mest skadelidende ved denne trafikk må vel sies å være de russiske arbeidere som betales i papirrubel, og igjen det russiske folk som ser sendt ut produkter som de selv sårt kunde trenge.

V.

Transport. Post, telefon, telegraf.

Disse områder har i og for sig mindre interesse, da ordningen stort sett er den samme som hos oss og i mange andre land. Det er staten som driver det (i Russland også skibsfarten).

Jeg vil bare nevne at disse områder frembyr de mest slående eksempler på revolusjonens ødeleggelser og på hvor vanskelig gjenreisningen er i et marxistisk samfund. Jernbanene for eksempel er fremdeles ikke i stand til å tilfredsstille transportbehovet. Og hvad flodtrafikken angår, som spiller slik stor rolle i Russlands næringsliv og som her er nasjonalisert, så er den ennu ikke kommet op til halvparten av før krigen.

Bondespørsmålet.

Bondespørsmålet er det viktigste spørsmål i Russland. 80 procent av befolkningen er bønder, og bolsjevikkrevolusjonen var også 80 procent en agrarrevolusjon. Jordproblemene i Russland ligger ved roten av den politiske situasjon. Prøven på russisk statskunst er i hvilken grad den har løst disse problemer.

For å forstå bondespørsmålet i Russland, er det nødvendig å gjøre et kort historisk tilbakeblikk.

I.

Litt historikk.

Sålenge vikingene hersket i Russland var de russiske bønder frie. Vikingene hadde sine treller som hjemme i Skandinavia, vesentlig krigsfanger. Men folket var fritt og kunde følge sin vandre- og flyttelyst. De var ennu halvveis nomader.

Det var den siste viking på Russlands trone, og en skrøpelig viking var det, Fjodor, som i 1593 innførte stavnsbåndet i Russland. Hensikten var å stoppe bøndenes vandringer som nettop da kom særlig på tvers av statens og herremennenes økonomiske og militære interesser.

Av dette stavnsbånd utviklet sig så litt efter litt livegenskapet og bredte sig mer eller mindre over hele det russiske rike. Bøndene blev betraktet som et tilbehør til jorden. Og antall „sjeler“ bruktes som mål på jordeiendommenes størrelse.

*

Det er vel kjent at livegenskapet i Russland først blev ophevet i forrige århundre, omtrent samtidig med negerslaveriet i Amerika. Reformen forbindes særlig med Alexander 2’s bekjente manifest av 1861, men er ellers resultat av en rekke foranstaltninger som fordeler sig så å si over hele århundret.

Denne bøndenes frigjørelse løste på ingen måte endelig bondespørsmålet, likeså litt som slaveriets ophevelse i Amerika løste negerspørsmålet. Bøndene måtte avbetale den jord de fikk sig overlatt, og de fikk for lite jord. De skulde hatt den jord de tradisjonsmessig selv brukte, men i virkeligheten blev de forfordelt. Dette satte både ondt blod, og de var nødt til å bygsle jord hos godseierne eller til som før å arbeide hos disse, begge deler på slette vilkår.

Likesom i Danmark for 150 år siden, bodde bøndene (med enkelte undtagelser) i landsbyer; eide i hver landsby jorden i fellesskap og fordelte skiftevis de enkelte teiger til de forskjellige hushold, mens beiter og skog var almenning. Dette system kaltes mir-systemet. Ingen var på den måte interessert i å gjøre noget særlig ut av sine jordlodder, da disse ved næste fordeling kunde komme på andre hender. Ved hver nyfordeling blev også loddene mindre på grunn av øket folkemengde. Husholdene blev mer og mer forarmet. Jordhungeren skarpere. Den jord som hvert enkelt hushold fikk sig tildelt var heller ikke samlet, men kunde være fordelt i en 30—40 strimler rundt om på hele landsbyens eiendom.

Disse uheldige driftsforhold og mange andre ugunstige omstendigheter gjorde at de russiske bønder også i begynnelsen av vårt århundre fremdeles stort sett levet under de vanskeligste kår. Jordbruket stod på et primitivt standpunkt (treplogen var ennu den almindelige), jordens avkastning var liten, og bøndenes kulturnivå sørgelig lavt. Og ved siden av sig hadde de herremennene og godsene hvis jord var så meget mer fristende, som den så lett kunde innlemmes i landsbyens jordplan uten at det blev slagsmål om byttet.

Bøndene var således både ved det halvt socialistiske landsbysystem, og ved sine utilfredsstillende kår som de ikke så muligheten til å bedre, vel forberedt for revolusjonen.

*

Tsar-regjeringen søkte særlig efter at den var skremt av revolusjonen i 1905 — å råde bot på disse tilstander ved kolonisasjon, bl. a. i Sibir; ved utvikling av jordbruk; ved å lette bøndene opkjøp av jord fra godsene; og fremfor alt ved å søke å bryte fellessystemet og gjøre bøndene til uavhengige selveiere av sine bruk, idet disse blev utskiftet som sammenhengende gårder.

Denne siste foranstaltning gjorde stor fremgang, bragte flere og flere bønder til velstand, og vilde, hvis den var blitt fortsatt, sannsynligvis reddet Russland fra revolusjonen. Men sjelen i det arbeid, førsteminister Stolypin, blev drept, og siden kom verdenskrigen.

II.

Bolsjevikkene tar makten.

I 1917 var det russiske samfund fullstendig desorganisert av verdenskrigen og den første revolusjon. Bøndene begynte allerede under Kerenski i stor utstrekning å ta sig tilrette og bolsjevikkene gjorde bondemassenes ennu ustillede jordhunger til sin sak. De øvrige partier søkte å holde bøndene igjen og vilde utsette jordspørsmålet til parlamentarisk behandling. Men bolsjevikkene opmuntret til plyndringen av godsene, og satte lovens stempel på den. Denne uimotståelige folkereisning sammen med krigstrettheten, som også bolsjevikkene utnyttet, var det som løftet dem i salen. „Jord og fred!“

*

Bolsjevikkene benyttet altså sitt fedrelands nødstilstand under en krig til å starte den sociale revolusjon.

Det kan være delte meninger om dette politiske trekk. Men det kan muligens være av interesse å nevne at selv Napoleon, Russlands fiende, vek i sin tid tilbake for å bruke dette som et krigsmiddel. Under sitt tog mot Russland i 1812 kunde han ved å ha proklamert bøndenes frihet ha reist den største del av det russiske folk mot det selv, og derved kanskje vunnet krigen. Fra en mengde landsbyer bad bøndene ham om det. Men Napoleon visste av erfaring hvad en social revolusjon er for noget. I betraktning av de redsler som vilde være følgen av å slippe løs disse rå og ukultiverte masser, avslo han, krigsguden, å bruke et sådant middel mot sine fiender.

*

Allerede dagen efter at bolsjevikkene var kommet til makten, utgav de dekret om jordens nasjonalisering. Eiendomsretten til all jord gikk formelt over til staten. Men bruksretten og den faktiske eiendomsrett til det meste av jorden tok bøndene, om de enn således på en måte alle var blitt statens leilendinger.

De fortsatte med det samme mir-system som før, kun nu med mere jord til sin rådighet. Det var omkring 500 millioner mål jord som gikk over på bøndenes hender fra de 150 000 godseiere, fra kirken og den keiserlige familie. Mange tidligere jordløse dagarbeidere fikk jord. Og antall bruk økedes fra en 16 millioner til omkring 25 millioner.

III.

Krigskommumunismen.

I den tid som så kom, hadde bolsjevikkene ikke penger og ikke industrivarer til å betale bonden for hans varer. Både pengevesen og industri hadde de ruinert ved revolusjonen. Men mat måtte bolsjevikkene skaffe til den Røde Armé og til byenes arbeiderbefolkning. De måtte derfor ta levnetsmidlene med makt fra bøndene. Væbnede rekvisisjonskolonner gjennemstreifet landet, og bøndene på sin side satte sig efter evne til motverge. Fri handel var forbudt. Alle overflødige produkter måtte bøndene uten erstatning levere staten.

I denne kamp søkte bolsjevikkene støtte i landsbyenes proletariat som de organiserte i komiteer, og hisset på de mere velhavende bønder. Disse blev nu plyndret og brandskattet i sin tur, som tidligere godseierne. Flere hundre millioner mål gikk over fra de velhavende bønder til de fattigere. Vilkårene i landsbyen blev utjevnet.

Samtidig var landsbyene imidlertid også tvunget til å avgi folk og hester til den Røde Armé, og bøndenes misnøie slo uti tallrike reisninger. Det var bare den tåpelige politikk som de kontra-revolusjonære førte, og bøndenes frykt for igjen å miste jorden, som gjorde at de ikke samlet reiste sig mot bolsjevikkveldet og avgjorde borgerkrigen til de hvites fordel.

Men da borgerkrigen var slutt, og store deler av Russland samtidig blev rammet av misvekst, resulterte denne bolsjevikkenes bondepolitikk i en fryktelig økonomisk krise. Bøndene sådde ikke mer enn til eget behov, og husdyrenes antall sank katastrofalt. Hele landbruket gav ikke halvparten av hvad før krigen. For å redde revolusjonen blev Lenin i 1921 nødt til å innføre den såkalte „Nye økonomiske politikk“, d. v. s. gå tilbåke til mere kapitalistiske metoder.

IV.

„Den nye økonomiske politikk“

Bøndene kunde nu fritt selge og kjøpe. Istedetfor rekvisisjon blev innført en bestemt jordskatt; først i varer, siden i penger. Trykket på de velhavende bønder løsnet. Leie av arbeidshjelp og av jord blev tillatt.

Så rikt og primitivt er Russland og så overlegen er den individualistiske ordning, at mer skulde ikke til for at landbruket hurtig begynte å komme sig igjen efterat hungerårene 21—23 var overstått.

Bøndene følte sig som seierherrer. Talte man med en russisk bonde i den tid, smilte han overbærende over bolsjevikkene. Og om revolusjonen blev sagt: „Kom den kjørende til landsbyen, denne revolusjonen. Så sig omkring. Snudde hesten, og kjørte tilbake til byen.“ De skulde ta feil.

*

Bolsjevikkenes politikk på landsbygden var nemlig rettet mot to ting.

1) En negativ. Å hindre at der opstår en fri, velstående bondestand, som ved sine naturlige kapitalistiske og konservative tendenser vilde sette organisasjonen av det socialistiske samfund i fare.

2) En positiv. Å utvikle forbindelsen mellem proletariatet på land og i by, og organisere landbruket på kommunistisk grunnlag slik at byene sikres mat og industrien råstoff.

Parti- og sovjetfunksjonærene på landet var omtrent utelukkende innstillet på disse opgaver og lite på å bedre kårene for landbefolkningen. Den nye økonomiske politikk var, som Lenin sa, bare et skritt tilbake, for å ta to skritt frem.

*

For å opnå disse mål fortsatte bolsjevikkene med å anvende den gamle romerske regel: splitt og hersk! De hadde laget en klasseinndeling av bøndene i tre klasser: 1) velstående bønder, de såkalte kulakker, hvilket betyr „knyttnever“, altså nærmest kakser; 2) småbrukere, på russisk mellembønder; 3) eiendomsløse. Og Lenin satte op følgende taktiske regel: „Basere sig på de eiendomsløse; alliere sig med småbrukerne; ikke et øieblikk glemme kampen mot kulakkene.“ Hovedmidlet ellers til å trekke landsbygden inn i kommunismen skulde være kooperasjonen.

Nu må man ikke tro at disse så berømte kulakker er særlig store kakser. Å ha tre kuer er nok til å bli regnet for kulakk. Ellers er en kulakk nærmere bestemt en bonde som har besetning og redskap til en verdi av en 800 å 1000 rubel eller mer, og som har råd til leilighetsvis eller stadig å leie arbeidshjelp eller jord av andre bønder som ikke bruker sin lodd. All jord eies, som nevnt, formelt av staten. En mindre del forbeholder staten sig selv. Men den meste jord er overlatt bøndene og fordeles av landsbyenes jordråd i lodder til hver familie, efter dennes størrelse, gjennemsnittlig ti mål pr. hode; men må ikke kjøpes eller selges. Av de 25 millioner bruk i Russland regnes en 10 procent å være kulakker, 50—60 procent småbrukere, og 30—40 procent eiendomsløse eller utarmede.

Russiske bondestuer.

Landsby-sovjet i Syd-Russland.

Gutten som er kommet med på billedet, er et av de mange foreldreløse barn, som streifer omkring i Russland.

*

Bolsjevikkenes klasseinndeling av bøndene kan forøvrig ikke godtas uten anmerkninger.

Det riktige er vel at den naturlige utvikling i den russiske landsby (som nu startet på nogenlunde like grunnlag) fører til en splittelse av bondestanden ikke i tre, men i to klasser. På den ene side de driftige, dyktige og heldige bønder som efterhånden arbeider sig frem, legger sig til beste og øker sitt bo. På den annen side de dovne, udugelige og uheldige, uten makt til å bruke sin jord og nødt til å selge sitt arbeid til de mer velstående. Bolsjevikkene ser sin opgave i å hjelpe disse svake bønder mot de sterke, Lasarus mot den rike bonde. Opgaven vilde være sympatisk, hvis den blev tatt med fornuft, og hvis det ikke bare altfor ofte blev å hjelpe den uverdige mot den verdige, og å starte en klassekamp som ikke er nødvendig, for alle bønders interesser er dog felles.

Lenin hadde nøie studert disse spørsmål og var på det rene med at denne klassekamp uvegerlig vilde ende med landsbyproletariatets nederlag, hvis de var henvist til sig selv i landsbyen, og selv om bolsjevikkene hjalp dem så meget de kunde. Derfor gjaldt det å alliere sig med den store masse av bøndene som ennu ikke er så skarpt differensiert. Erfaringen har tydelig vist det taktisk riktige i dette resonnement. Det er denne mellemgruppes vaklende holdning som har vært avgjørende, både under borgerkrigen og i senere kriser.

Efter et par års Nep-politikk begynte bolsjevikkene imidlertid å bli redd for den fart som utviklingen i landsbyen tok. Landsbyen begynte igjen å differensieres. Kulakkene, som er avgjort bolsjevikkfiendtlige, vokste sterkt i antall og innflytelse. Mer og mer blev bolsjevikkene nødt til å vende sin opmerksomhet mot landsbyen, hvis problemer de hittil nær mest hadde latt ligge.

V.

Reaksjon.

Det opstod en venstreopposisjon i partiet, ledet av Trotsky, som vilde at bøndene skulde kverkes igjen, hurtig og grundig. I utlandet, og delvis også i Russland, er man ofte av den opfatning at Trotsky forfektet et mer moderat standpunkt enn den ledende bolsjevikkfraksjon. Det er en misforståelse, formentlig fremkalt av det bare faktum at han var i opposisjon.

Trotsky måtte imidlertid forsvinne. Der var ikke plass til ham og Stalin på en gang. Muligens også at Stalin forsåvidt hadde rett som bolsjevikkene i 1925, 26, 27 ikke ennu hadde krefter til å rette et hovedangrep mot bøndene.

Men trykket på de velhavende bønder blev dog stadig øket, og efterhånden så Stalin sig nødt til å praktisere Trotskys program, ja ennu mer ytterliggående enn selv Trotsky hadde tenkt sig det, og slik at der i partiet i sin tur er opstått en sterk høireopposisjon som vil lette vilkårene for det individuelle jordbruk.

Bolsjevikkene var imidlertid tvunget til å gripe så skarpt inn på landet for i det hele tatt å skaffe mat til byene uten å opgi det bolsjevikkiske system. Statens økonomi tillot nemlig ikke å betale full pris for kornet, hvilke priser dessuten vilde forøket bøndenes velstand farlig. På den annen side var bøndene kommet til krefter og vilde ikke sodvillig gi fra sig sitt korn til statens priser, særlig i betraktning av de stadig voksende skatter og de høie priser som staten holdt på industriproduktene. Bøndene boikottet bolsjevikkstyret.

*

Efter en vanskelig kornkampagne i 1928—29 var høsten 1929 situasjonen så skjerpet at makthaverne måtte vende tilbake til de gamle rekvisisjonsmetoder fra krigskommunismens dager. Ved å bruke alle mulige maktmidler presset bolsjevikkene de nødvendige ti millioner tonn korn ut av bøndene efter en pris av 6 rubel for 100 kg, mens prisen i det fri marked var optil 10—15 ganger større. Bøndene blev pålagt å levere så og så meget, hvad enten de hadde det eller ikke. Det manglende måtte de enten skaffe sig ved å kjøpe til overpris, hvad i sig selv var ulovlig. Eller de blev sendt i fengsel, forvist eller skutt, eller ilagt ruinerende bøter. Samtidig blev de mer velstående bønder skattet sønder og sammen, mens de fattigste bønder blev fritatt for skatter og fikk økede lettelser i form av kreditt og hjelp med såkorn og maskiner.

VI.

Kommunistisk fremstøt på landet.

Når bolsjevikkene igjen våget en slik brandskatning av bøndene, så var det fordi de var nødt til det, og fordi de mente tiden var kommet til for alvor å erstatte det individuelle jordbruk med det system som det marxistiske program forutså. Dette nye system gikk ut på følgende: (1) Kjempemessig utvidelse av organisasjonen av statsgodser; (2) samling av de små og splittede bondebruk i store sambruk hvor man skulde nyttiggjøre sig moderne maskiner og driftsmetoder; (3) tilintetgjørelse av de velstående bønder, kulakkene, ved å utelukke dem fra sambrukene, konfiskere deres eiendom, og forvise dem selv og deres familier.

For å forstå den tvangssituasjon som bolsjevikkene her er i, må man vite at den veldige økning av brukenes antall ved revolusjonen, og utjevningen av deres størrelse, har medført en voldsom innskrenkning av den mengde landbruksprodukter som byene kan regne med, selv om den samlede produksjon er blitt nogenlunde den samme som før krigen. I 1929 blev således den samlede kornproduksjon anslått til 78 millioner tonn mot 82 millioner tonn før krigen. Men herav blev henholdsvis 68 og 61 millioner tonn absorbert av landsbygden. Til byene og eventuell eksport blir således ikke disponibel mer enn 10 millioner tonn mot 21 millioner før krigen. Da befolkningen i byene er øket over tyve procent, forstår man det blir knapt om brødet, og at korneksporten som før krigen utgjorde op til 14 millioner tonn, for en vesentlig del er bortfalt.

Hvis bolsjevikkene ikke skulde slippe de individualistiske og kapitalistiske krefter løs på landsbygden, hadde de derfor knapt nogen annen vei å gå enn den de valgte. De håper på den måte å kunne øke landbrukets produksjon, og således skaffe det nødvendige korn og andre levnetsmidler. Jordbrukets avkastning står jo i Russland umåtelig lavt for eksempel sammenlignet med norske forhold. Det skal ikke gjøres så meget, før det blir bedre. Vår fattige jord gir to og tre ganger såmeget pr. mål som den rike russiske. Vi har forholdsvis fire fem ganger så meget av produktive husdyr, og våre kuer melker dobbelt så meget som de russiske. Et russisk gjennemsnittsbruk med en familie på 5—6 personer og en 50—60 mål har gjerne et budgett på ikke mere enn et par hundre rubel i året.

*

Vil denne bolsjevikkiske bondepolitikk føre frem?

Et foreløbig resultat var iallfall en forferdelig desorganisasjon av det russiske landbruk. Den overdrevne iver hvormed bolsjevikkene søkte å gjennemføre denne sin politikk utover landet, holdt som bekjent på å bringe hele bolsjevikkstyret ut i avgrunnen. Gjæringen ute på landet forplantet sig til den Røde Armé, som for en vesentlig del består av bondesoldater, og således er en refleks av landsbyen. Centralkomiteen blev nødt til å gi efter og bremse.

Imidlertid, gjort sak står ikke til å endre. Klassekampen raser på landsbygden verre enn nogensinne. Store verdier er ødelagt, blandt annet ved at bøndene slaktet ned sine besetninger da de blev tvunget inn i sambrukene. Den kjøttmengde som man kan regne med for byene er således blitt redusert til under en tredjepart av før krigen. Videre er de individuelle brukere som ennu har meget over halvparten av jorden, blitt skremt og har ingen interesse av å avle mer enn de selv har bruk for.

Bolsjevikkenes tilbaketog i bondepolitikken betegner heller ikke nogen egentlig kursforandring. Det er en taktisk manøver fordi de merket at de foreløbig hadde rodd sig for langt ut. Deres endelige mål forblir de samme. Bøndene tvinges ikke lenger direkte med makt inn i sambrukene. Man socialiserer ikke lenger deres høns, griser og redskaper. Man er blitt noget forsiktere med hvem man regner for kulakk. Men disse blir fremdeles forfulgt, deres eiendom inndradd, og de selv og deres familie jaget hjemmefra. Det er ti procent av bøndene det, og de flittigste og driftigste. Med familie flere millio ner mennesker.

*

Hvad statsgodsene angår så er det i mange henseender imponerende saker. Det finnes statsgodser på en million, ja på to millioner mål akerland. Innen to år er det meningen at de tilsammen skal omfatte en akerflate større enn Kanadas. Foreløbig er det omkring fem tusen godser på tilsammen 30 millioner mål. Mange av dem er forsøkt moderne organisert som rene kornfabrikker. Men da statsgodsene iår tilsammen er bevilget av statskassen 856 millioner rubel og ventes å levere 108 millioner pud (1 pud = 16,4 kg) korn å 1 rubel, må man ha lov til også her å sette et spørsmålstegn.

*

Hvad dernæst angår sambrukene så opgis de nu å omfatte 30—40 procent av landbruket, og målet er 100 procent minus statsgodsene.

En norsk bonde vil ikke kunne lese om ordningen av sambrukene uten å trekke på skuldrene eller smilebåndet, men samtidig også fylles av takknemlighet for at han bor på denne side av Østersjøen. For Russland er det imidlertid ikke så underlig som det kan høres ut for oss. Man må huske at det jordsystem som eksisterte og eksisterer i Russland faktisk er sameie av jorden, om ikke av buskap og redskap. Og også under det gamle styre var det mange landbruksøkonomer som anså sambruk med moderne driftsmetoder som den beste fortsettelse av det herskende system. Det må også innrømmes at de naturlige forhold i Russland ligger særlig godt an for et industrialisert jordbruk.

Men dertil kreves igjen masser av brukbare le dere, og for bøndene selv er det slaveriet op igjen. Som styresettet i Russland er, forstår man at det blir ikke denslags frie sambruk som en eller annen enfoldig annen sekt vil lage på broderkjærlighetens basis. Men her er det en uinnskrenket politiskøkonomisk statsmakt som tar bøndene i sitt jerngrep, gir detaljerte bestemmelser for arbeidsordning, liv og økonomi, og tvinger det efterhånden igjennem.

Og for staten blir det nye utgifter. Av statskassen har sambrukene iår fått omkring 800 millioner rubel foruten 400 millioner rubel i eiendeler tatt fra kulakkene. Bolsjevikkstaten levde før for en stor del på bøndene, hvorledes skal det gå, når nu også bøndene blir parasiter på staten? Det er heller ikke sikkert at sambrukene er så meget mer villige enn de individuelle bønder til å gi fra sig sitt korn til underpris. Erfaring hittil synes næsten å tyde på det motsatte.

Fellesdrift av jord har som system overalt ellers i verden vist dårlige resultater. Man må vel tenke at det også i Russland bare blir et overgangsstadium til moderne metoder med kooperasjon mellem selveierbruk. Før krigen var i Russland den samme utviklingsprosess i god gjenge som i sin tid førte det danske landbruk fra stavnsbånd og fellessystem frem i første rekke. Ved å stoppe op for denne naturlige prosess, og ved å ruinere de foretagsomme individuelle jordbrukere, fører bolsjevikkene en politikk som nærmest må betegnes som reaksjonær. Om nogetsteds har den bekjente engelske kritikk av socialismen anvendelse her: An attempt to legislate unsuccessful men into success, and successful men out of it. Som reaksjonær karakteriseres den også av høireopposisjonen i Russland, som likefrem har sagt at bolsjevikkpartiet er bondeflåere og behandler bøndene verre enn de verste herremenn og fogder nogensinne har gjort.

Men den skarpeste dom over denne politikk ligger kanskje i hvad en sibirisk bonde sa til mig: „Vårt arbeid er blitt vår fiende.“

*

Jeg har behandlet såvidt utførlig gangen i bondespørsmålets utvikling under den russiske revolusjon, både fordi det er vesentlig til forståelse av revolusjonen, og også fordi jeg mener det har betydning for våre forhold. Man vil innvende at forholdene i Russland er så helt anderledes enn i Norge. Dertil kan svares at et revolusjonært styre i Norge vilde komme til å måtte drive en lignende bondepolitikk som i Russland, ikke bare fordi dette er marxisme, men også fordi at en revolusjonær utvikling har sin egen, ubønnhørlige logikk.

Sociale område.

Den sociale hovedopgave som socialismen setter sig, er som bekjent å skaffe like betingelser for alle. Kravet om social rettferd er kjernen i socialismen, og socialismens kraftigste appell til massene.

Vi skal i dette avsnitt se litt på hvorledes det står til i Russland med den sociale likhet og rett ferdighet.

*

Det faktum som først springer i øinene er at bolsjevikkene ikke har søkt å opnå denne likhet ved å utjevne kløften i samfundet; ved å løfte dem som er uheldig stillet, op til dem som er i heldigere kår. Men ved brutalt å snu op og ned på det hele efter først å ha latt proletariatet „stjele det stjålne“, plyndre dem som hadde noget og dele deres eiendom mellem sig. Det mest iøinefallende ved denne sociale prosess var at proletariatet, og dettes førere og påheng, tok i besiddelse alle hus og leiligheter; kastet de tidligere besiddere ut (hvis de ikke drepte dem), eller i høiden overlot dem et enkelt innskrenket rum eller en kjeller; skiftet bohavet mellem sig og etablerte sig i leiligheten, som regel en familie i hvert rum. Da soldatene delte Jesu klær, var de så omtenksomme at de kastet lodd om kappen for ikke å ødelegge den. Barbarene der borte i Russland var ikke såpass ved fornuft. De skar kostbare tepper i stykker for å få hver sin del av byttet.

Hvad der foregikk på landet ved plyndringen av godsene var ennu villere og helt eventyrlig.

Slik er den korteste vei til likhet. Men den fører til likhet i elendighet. En kjensgjerning som en norsk kommunistdelegat i Russland ufrivillig gav et betegnende uttrykk for i en hilsningstale til bolsjevikkstyret, hvori han uttalte at ikke noget annet styre hadde evnet å gjøre massene til slike virkelige proletarer.

*

Men ikke bare det. Men ved at samfundets lag så å si er vendt op og ned, så det som var øverst er kommet nederst, og omvendt, er Russland falt i den motsatte ytterlighet, og dypere.

Store deler av befolkningen er praktisk talt helt rettløse; har ikke borgerlig stemmerett; får ikke rasjoneringskort; kan ikke bo hvor de vil; kan ikke få offentlig tjeneste; kan ikke få utdannet sine barn. Ja, bolsjevikkene har gått tilbake til det barbari å gjøre et menneske ansvarlig for andres forbrytelser og å la det lide for sin sociale oprinnelse. De skyter uskyldige personer som gissler eller som repressalier, og lar mennesker undgjelde for at deres far eller bestefar engang hadde en stilling som nu ikke passer i det kommunistiske system. Rettferdighet! Hvilke urettferdigheter begåes ikke i ditt navn!

Istedenfor likhet er faktisk etablert et fullstendig kastesystem:

1. På toppen bolsjevikkaristokratiet, som er en priviligert klasse og nyter alle mulige materielle og andre fordeler av det offentlige.

2. Dernæst industriarbeiderne. De smigres for som hovedstøtte for systemet. Men deres virkelige kår er langt fra på høiden med deres teoretisk priviligerte stilling.

3. Tredje kategori er andre arbeidere, soldater i den Røde Armé, dagarbeidere på landet.

4. Fjerde kategori er småbønder og håndverkere som ikke leier arbeidshjelp, dernæst partiløse tjenestemenn og åndsarbeidere som finner sig i systemet.

Alle andre er parias, og loven den organiserte vilkårlighet.

*

Likheten er forøvrig dårlig realisert også innen de priviligerte klasser.

Kommunismens teoretiske krav på likhet er som bekjent absolutt, også med hensyn til lønn. Og utenfor Russland ser vi at de marxistiske arbeiderpartier for arbeidernes (ikke for partiledernes) vedkommende er imot at lønnen retter sig efter arbeiderens effektivitet og likeledes imot individuelle avtaler. I Russland derimot har man riktignok som regel kollektive avtaler, men også akkordarbeide, premiesystem og en langt sterkere gradert lønningsskala enn for eksempel i Norge. Den gjennemsnittlige arbeidslønn ligger omkring 50—60 rubel om måneden. Faglærte arbeidere kan tjene op til det tredobbelte. Mens ikke faglært arbeid og størsteparten av landarbeiderne må nøie sig med én rubel om dagen eller mindre. Det svarer ikke engang til en krone dagen efter våre forhold.

På den annen side er naturligvis en tilbøielighet til å utjevne lønnsforskjellen mellem industriarbeid og egentlig åndsarbeid. Sammenlignet med våre forhold ved en sterk reduksjon av åndsarbeidets lønn.

Således har efter lønnsreguleringen av 1926, f. eks. en folkeskolelærer 32—44 rubel i måneden; middelskolelærer 44—65; distriktslæge 65—85; tannlæge eller apoteker 36—53; dommer 50—70; politimester på landet 33—48 rubel. (Efter sin teoretiske gullverdi er rubelen noget under to kroner. Dens kjøpekraft er betydelig under en krone.)

Medlemmer av partiet (kommunistene) har en maksimallønn mellem 200 og 300 rubel om måneden. Selv statens høieste funksjonærer. Men da de fleste har alle mulige fordeler og emoluments (hus, lys, varme, forpleining, bil, lægehjelp og så videre) er de forskånet for materielle bekymringer. At de lever flott kan imidlertid ikke sies. De eneste som bruker penger i Russland er — så lenge det varer — den mengde av kassesvikere og bedragere, hvis antall stadig fornyes tross skytninger og forvisninger.

II.

Boligforhold og levekår.

De anførte lønninger gir et begrep om hvor lavt levenivået er i Russland. Og det er å merke at lønningene i virkeligheten blir betydelig innskrenket ved foreningskontingenter og alle slags trekk til subskripsjoner og lån. Det klages over at dette kan gå op til 20—30 procent av lønnen.

På landet er en bondefamilies budgett som nevnt gjennemsnittlig ikke over et par hundre rubel om året. Når et par helstøvler koster 40—50 rubel, forstår man hvad det vil si.

Men det riktige billede av levenivået i Russland vilde man først få ved å studere de boligforhold hvorunder befolkningen lever. På landet har forholdene forsåvidt mindre interesse som hovedmassen av bøndene bor som før, og har beholdt eiendomsrett til sine hus, der forøvrig oftest er som dårlige husmannsstuer hos oss.

Vender vi oss derimot til byene, blir vi slått av den sørgelige kjensgjerning, at et ordentlig hjem i vår forstand knapt eksisterer mer i hele Russland. Selv i Moskva er det ytterst få familier som har så meget som en to- eller tre-værelsers leilighet. De fleste må nøie sig med ett rum og mange med en del av et rum. Gulvflaten for hvert menneske er mange steder ikke mer enn hvad man til slutt får på kirkegården. Forestill Dem livet under slike forhold, når for eksempel en tidligere fem-værelsers leilighet huser en seks-syv familier som benytter det samme kjøkken, hvor alle springer om hverandre med sine primusser; de samme ytre rum; og den samme elektrisitetsmåler. Hvilke uuttømmelige kilder til trette, intriger og leven. Heller ikke tør nogen ha det ordentlig og pent på sine rum av frykt for skatteinspektørene og for ikke å bli tatt for „borgerlig“. Jo mere rotet og fattigslig man har det, dess sikrere er man politisk.

Sågodtsom ingen reparerer husene, og noget vedlikehold av leilighetene er knapt tale om. Husene eies næsten alle av det offentlige eller undtagelsesvis av kooperativer, og leien betales efter takster gradert efter vedkommende leieboers sociale stilling og lønn. Vedlikeholdet er som regel overlatt beboerne, som ikke har midler til det, og dessuten ikke har lyst på det, da de nårsomhelst kan bli kastet ut.

De bolsjevikkiske huskomiteer regjerer nemlig ofte aldeles vilkårlig og eneveldig. Og det blander sig naturligvis i disse ting alle mulige slags intriger, misunnelser, stridigheter og korrupsjon. Vi under våre forhold har vanskelig for å forestille oss i hvilken grad menneskene slik er i stand til å gjøre livet surt for hverandre.

En del nye huser bygges, særlig arbeiderboliger. Men det holder ikke balanse med folkemengdens økning og med husenes forfall. Myndighetene har forsøkt å opmuntre private byggetiltak. Men folk tror dem ikke lenger. Og bolignøden er blitt verre og verre med hvert år av revolusjonen.

*

Under slike forhold og med den dårlige ernæring, er det rimelig at vodka’en (kornbrennevinet) inntar en bred plass i de fleste russeres budgett likesom selvmord i dødsstatistikken. Wer hat Sorgen hat auch Liqueur.

I de siste fem år er arbeidernes utgifter til alkohol øket ti ganger. Og på landet regner man med at det, utenom statens brennevinssalg, hjemmebrennes bare i Stor-Russland over 600 millioner liter brennevin om året og brukes til det over en million tonn korn.

Statens brennevinshandel var en av hovedpunktene i de revolusjonæres agitasjon mot det gamle styre. Og det faller ikke få av de gamle bolsjevikker tungt for brystet at de selv for å få penger har måttet gjeninnføre et system som de i sin tid så lidenskapelig bekjempet, og som tsar-regjeringen til slutt avskaffet. Men to tusen millioner kroner om året — som brennevinshandelen innbringer — er mange penger.

*

Er industriarbeidernes kår blitt bedre ved revolusjonen?

De fleste av de arbeidere som har levet over fra før krigen vil svare: nei! De yngre derimot, som ikke har sett annet enn krig og revolusjon og er blitt opflasket med bolsjevikkpropaganda (og dette er nu en hel generasjon), av dem vil de fleste svare ja. Dertil kommer kanskje for alles vedkommende en slags tilfredsstillelse ved å føle sig som priviligert klasse, skjønt under pisken.

Gatescene under hungersnøden.

Kherson 1922, tidligere en av Russlands største korneksport-havner ved Svartehavet.

Menneske-eter fra den store hungersnød (Ukraina 1922).

Har drept og spist sin bror.

Fornøid med sine nuværende kår er det ikke mange arbeidere som kan være, men de fleste har kanskje ennu ikke opgitt troen på løftene om at socialismen skal bringe dem bedre tider.

Sannheten er at de russiske arbeideres kår tåler ingen sammenligning med for eksempel norske arbeideres. I revolusjonens første år hadde de russiske arbeidere det ubeskrivelig tungt og elendig. Så bedredes det noget under den nye økonomiske politikk. Nu er det igjen vanskeligere. De norske arbeidere har bedre hus, bedre mat, bedre klær, bedre lønn; langt bedre. Å til og med ville fremstille de russiske forhold som eftertraktelsesverdige er enten uvidenhet eller svindel.

Arbeidets stilling er også svekket likeoverfor kapitalen ved at denne er forenet med den politiske makt, og uaktet makten utøves i arbeiderklassens navn. Den bolsjevikkiske kapital konkurrerer jo med den øvrige kapital i verden. Til fremme av arbeidsydelsen benyttes også de samme metoder som forsøkes i den kapitalistiske produksjonsmåte, og som der blir så heftig bekjempet av kommunistene.

Hvad arbeidsløsheten angår så er den et like stort problem i Russland som i den kapitalistiske verden. For ikke å tale om forskjellen på hvad der gjøres for de arbeidsløse i Russland og for eksempel hos oss i Norge. I Russland har man også funnet på et eget middel til å innskrenke den offisielle arbeidsløshet, nemlig simpelt hen å stryke folk av listen over arbeidssøkende, eller ikke opta dem, under forskjellige, som regel politiske påskudd.

Med hensyn til 7-timersdagen forsåvidt den praktiseres, og den programmessige 6-timers dag, er å merke at i dette timeantall er ikke innebefattet to ekstratimer uten lønn for undervisning i bolsjevikkpolitisk grammatikk og i militærøvelser.

Men ikke nok hermed. De russiske arbeidere må finne sig i verre avvikelser fra program og offisielle normer. Arbeidsdagen kan ofte bli både 10 og 12 timer. På grunn av krigens ødeleggelser og imperialismens påtrykk, som det heter.

Næst den egentlige kapitalistklasse, er arbeiderklassen den samfundsklasse i Russland som har måttet ofre mest i revolusjonen; i blod, i savn, ialt.

III.

„Det nye liv.“

Innførelsen av den uavbrutte 5-dagers arbeidsuke omlegger på en måte hele bybefolkningens liv. Den nye ukeordning har nemlig sløifet lørdag og søndag, slik at folks ukentlige fridag ikke er ens for alle, men fordelt over hele uken gruppevis. En familie kan således sjelden bli samlet. Men bolsjevikkene forsøker ennu mer inngripende omordning av menneskenes samliv.

*

Alle menneskelige samfund er bygget på individenes grupperinger i familier. En ordning som gir sig av livet selv, tilfredsstiller den menneskelige natur og tjener til å utvikle de sociale følelser og vaner som er nødvendig for et civilisert samfund.

Mot denne familieinstitusjon, som alle store kultursamfund har hvilet på, er det at bolsjevikkene retter sine angrep når de vil omordne det menneskelige samliv.

Hvorledes forestiller de sig dette nye samliv?

Familien som økonomisk og social enhet skal opløses i sine enkelte deler og ikke ha nogen felles arne. Mann og kone skal huses i hver sin hybel, og skal ikke bindes av gjensidige juridiske og økonomiske forpliktelser. Barna skal anbringes og opdras adskilt fra foreldrene, i barnehjem på det offentliges bekostning. Hvis foreldrene skulde ville besøke sine barn — det kan jo tenkes at særlig moren føler lyst til dette — skal det ikke forbys, men bør ikke overdrives. (Da det for eksempel nylig i planene for nogen nye barnehjem var optatt egne visittrum for mødrene, blev dette i en fremstående partiavis betegnet som „et uhyrlig foster av småborgerlig tenkemåte“). I stedet skal mødrene anbefales å ofre sig for den samfundsmessige barnepleie, hvorved de vil finne et ganske anderledes vidt og tilfredsstillende felt for den moderkjærlighet de måtte lide av.

Samtidig med denne kvinnens befrielse fra stellet med sine egne barn, skal også gå hennes befrielse fra kjøkkenet, for at hun således, på like fot med mannen, helt kan ofre sig for produktivt arbeid og samfundsvirksomhet. Det ideal som foresvever disse sociale reformatorer er da dels noget i likhet med våre felleskjøkkenhus, dels store offentlige spisesteder, „kjøkkenfabrikker“.

*

De russiske socialpolitikere er imidlertid ennu langt fra full virkeliggjørelse av disse forrykte ideer.

De første forsøk på kommunistisk organisasjon av samfundet i revolusjonens begynnelse, døde bort av sig selv. Barnehjemsideen strandet på pengemangel og på de sunde menneskelige instinkter.

Det er først i den senere tid at bolsjevikkene er begynt for alvor å gjenopta disse saker. I forbindelse med flere av de store nye fabrikkanlegg organiseres således barnekommuner og såkalte „socialistiske byer“, hvor ovennevnte planer søkes virkeliggjort.

De mange fusentaster i partiet driver nu så sterkt på denne dyptgående sociale omveltning, at Centralkomiteen har funnet å måtte bremse deres iver. Man får et inntrykk av hvorledes saken ligger an, når man i et cirkulære av ivår ser Centralkomiteen ikke alene advare mot for hurtig og fullstendig socialisering av arbeidernes levesett: ernæring, bolig, barnas opdragelse adskilt fra foreldrene, o. s. v., men også mot administrative forbud mot mr duell tilberedning av mat!

*

Av „kjøkkenfabrikker“ er enkelte i virksomhet, og er såvidt bra at de fremvises til utlendinger. Men stort sett er ellers de offentlige spisesteder i Russland noget griseri uten like. I dårlige lokaler, ved trangt sammenstilte bord med tilsølte duker oftest av papir, sitter folk tett i tett gjerne med luer og yttertøi på, og kaster i sig maten; mens bak stolene står andre gjester og venter utålmodig på sin tur, og på veggene lyser en eller annen rød agitasjonsplakat som minner om at „den gamle verden er ødelagt; vi bygger en ny“ eller om at „uten fellesspisning ikke nytt liv“.

Hvad barnehjemmene angår, så ligger de også gjennemgående på et lavt nivå, med enkelte undtagelser som gjerne vises frem til utlendinger. Ens tanke går i denne forbindelse uvilkårlig også tilbake til de titusener, ja hundretusenvis av foreldreløse, uforsørgede barn som man har sett streife om som ville dyr langs Russlands jernbaner og på gatene og plassene i dets byer.

De stor skår som familielivet uten tvilallerede har lidt, har bolsjevikkene vesentlig opnådd gratis som et resultat av indirekte årsaker, særlig bolignøden. Den nødvendige betingelse for en riktig utvikling av familielivet er jo dog anstendige boligforhold som tillater en viss grad av hjemlig komfort og velvære.

Hertil kommer imidlertid også at det familiens bånd som ekteskapet er, er blitt så sterkt løsnet. Videre at bolsjevikkene har bragt klassekampen inn i familien, satt de unge op imot de gamle, og tiltilintetgjort foreldrenes autoritet. Barna har direkte opfordring til å søke offentlig bistand mot sine foreldre, hvis disse ikke skulde billige de nye radikale anskuelser. Mange tilfelle er forekommet hvor barn har angitt sine foreldre som kontrarevolusjonære, og er blitt offentlig priset derfor. Ja, det er eksempler på at sønner har direkte stemt for skytning av sine fedre, og at disse er blitt skutt.

Det er i det hele tatt verd å legge merke til at den russiske ungdom og de russiske barn er et rent krigs- og revolusjonsprodukt.

Det er nu over 16 år siden verdenskrigen brøt ut. De fleste mennesker i Russland under 25—30 år har ikke sett stort annet enn krig og revolusjon; har i sine mottagelige sinn fått innprentet de bolsjevikkiske prinsipper som vi i sin tid katekismen; får tidlig og sent høre om Russlands store misjon, og hvor herlig det allikevel er i Russland sammenlignet med de forferdelige tilstander i den kapitalistiske verden; — og tror det fordi de ikke har anledning til å sammenligne, og fordi dette tøilesløse liv med all dets larm og skrål også har en viss tiltrekning. Undtagelsene finnes; få i byene, mange på landet.

De kommunistiske ungdomsforbund og den kommunistiske speiderbevegelse teller nu hver over to millioner medlemmer. Deres virksomhet og særlig ungdomsforbundenes opførsel er slik at „komsomolets“ (gutt i ungdomsforbundet) og „komsomolka“ (pike i ungdomsforbundet) lyder som skjellsord i ørene på den største del av befolkningen.

*

Bolsjevikkrevolusjonen har gitt kvinnen teoretisk fullstendig likestilling med mannen i enhver henseende. Hun kan ved ekteskap beholde både sitt familienavn og sitt undersåttskap. Hun skal være mannens jevnbyrdige kamerat. Men ennu deltar kvinnen i Russland ikke meget i det offentlige liv. I partiet er således ikke mer enn 10—15 procent kvinner.

Det er ikke tvil om at denne kvinneemancipasjon har bidradd til kvinnens virkelige frigjørelse blandt den muhammedanske og østerlandske befolkning i Russland som omfatter 20 millioner mennesker. Også blandt de russiske bønder har revolusjonen sikkert frigjort og styrket kvinnens stilling.

Men det er heller ikke tvil om at denne fullstendige likestillen av kjønnene allikevel går utover den svakere part, når denne reform som nu i Russland ikke er ledsaget av en virkelig moralsk aktelse for kvinnen.

Stort sett er kvinnene de som har tapt mest ved revolusjonen; de som lider mest under den; føler sig minst tilfredsstilt ved den; og er mest opsatt mot den.

IV.

Almindelige betraktninger.

Man skulde ha håpet at menneskene i det socialistiske samfund er blitt mindre egoistiske, mere hjelpsomme, mere sociale. Men tvert om. I Russland kan man dø på gaten uten at nogen rører sig for å hjelpe en. Menneskene tenker mer enn før på sig selv og mindre på andre. Puffes og knubbes i sporvogner som i livet. Og den kommunistiske regel i praksis blev: „Det som er ditt, er mitt; men det som er mitt, er ikke ditt.“

Hvor langt mer virkelig socialisme finnes ikke hos oss enn i det land som smykker sig med betegnelsen socialistisk. Det er systemet og ikke menneskene som her har skylden. Og på dets frukter skal man kjenne treet. Kom vårt folk, som er så snildt og hjelpsomt og så lydhørt for en appell og hjelp i nød, kom de op i lignende forhold, vilde de bli like likegyldige likeoverfor andres ulykker og lidelser, like misunnelige, like irritable. Enhver fikk nok med å tenke på sig selv.

Kommunismen som vil være en social forløsningslære, fører ikke til rikere utfoldelse av de edle og sociale følelser. Men dreper dem.

*

Det er to store bud i loven for menneskenes handlinger, både for den enkelte og for samfundene. Det første er selvhevdelse, utvikling av de krefter og evner som er gitt en. Det annet er fellesforpliktelsen, kjærligheten til næsten. Det første ligger mer for den menneskelige natur. Det annet er vanskeligere, og fører lett til forskjell på liv og lære. Nasjonalismen og fascismen taler egoismens ærlige sprog. Socialismen og kommunismen bærer kristelige hoveddyder på sin fane og nyttemoral i sitt hjerte, og er således disponert for hykleri.

I det bolsjevikkiske samfund blir denne mangel på opriktighet ytterligere øket ved den herskende ufrihet og av frykten som sitter i de fleste. I Russland har veggene ører. Intet er sikkert; hverken brev, eller telegraf, eller telefon. Den ene halvpart av befolkningen er optatt med å utspionere, skygge, og angi den annen halvpart. Og G. P. U. (det politiske statspoliti) har utbredt slik skrekk om sitt navn at folk ikke engang tør uttale det. „Bokstavene“, sier de, eller lignende pseudonymer. Menneskene i Russland er henvist til å lyve og hykle for å klare sig under skrekksystemet. De har også der en tung arv å trekke på fra fortiden.

Således finner vi det moderne russiske samfund gjennemtrengt av spioneri, løgn og hykleri fra bunnen til toppen. Makthavernes hykleri kan man se koncentrert i deres agitasjon og politikk, i deres fredspolitikk f. eks., og kanskje mest kynisk i de resolusjoner hvormed russiske lærde selskaper, ingeniørforeninger, og erkebisper ved spesielle leiligheter er rede til å overraske verden.

Det er denne offentlige og private uredelighet som oprører næsten mer enn leilighetsvis, fri og freidig bekjennelse til Macchiavellis lære, og som sammen med spioneri- og angivertrafikken mer enn alt annet sjør livet i Bolsjevikk-Russland så socialt tungt og trykkende.

*

Vi kan forstå at bolsjevikkenes uheldige behandling av det sociale problem for en stor del skyldes lidenskapelig reaksjon mot det gamle styres århundrer lange urettferdigheter. Vi må også anerkjenne deres velmente om enn mislykte bestrebelser for å bedre de lavere befolkningslags kår i Russland, ikke minst ved en utstrakt social forsikring. Det er kanskje slik at bolsjevikkenes egentlige historiske misjon, foruten i ødeleggelse av det gamle ubrukbare, nettop består i dette å vekke de lavere klasser til bevissthet og befeste deres stilling med blodig hånd.

Men ellers viser det fryktelige russiske eksempel at den sociale rettferd, som vi må strebe efter både av moralske og praktiske grunner, den opnåes ikke ved kommunistisk social revolusjon. Ja, at bolsjevismens uheldige følger i lengden i særlig grad går utover samfundets ulykkelige, og derfor bare er å bytte den ene elendighet med en verre.

Våre socialistiske og kommunistiske agitatorer og presseorganer, hvis prisverdige opgave det er å revse sociale misbruk og social urettferdighet, vil likeoverfor materialet i Russland måtte føle en sann embarras de richesse. På den annen side vil de i Russland lete forgjeves efter nogen resultater som kunde rettferdiggjøre de uhørte forbrytelser mot menneskelighet og moral som følger med et forsøk på å gjennemføre det kommunistiske program.

Kulturelle og åndelige område.

Russland har vært og er fremdeles et avsides liggende land. Det blev sent trukket inn i verdenskulturkretsen. Kristendommen blev innført omkring år 1000, samtidig med i de skandinaviske land, og Russland var den gang faktisk en skandinavisk stat med nordisk overklasse og finsk-slavisk underklasse. De egentlige russere var skandinaver.

Men i begynnelsen av 1200-tallet brøt asiater inn i Russland og oprettet sitt herredømme der for tre hundre år. Dette var en ulykke for Russland, som satte det minst like mange århundrer tilbake i sin utvikling. Ikke minst ved den blodtapning og blodblanding som det bevirket også i det ledende nordiske samfundslag. Hertil kom at russerne hadde fått kristendommen og middelhavskulturen over Konstantinopel, hvorved de isolerte sig fra den germansk-romerske kultur, hvis nærmeste representant, det latinsk-slaviske Polen, dessuten blev Russlands arvefiende. Endelig blev Russlands vesentlige kulturtilførsel avskåret ved tyrkernes erobring av det gresk-romerske rike (Konstantinopel 1453).

Slik lå Russland langt tilbake i utviklingen. Ennu for et par århundrer siden blev moskovitene regnet i Europa som de rene barbarer.

Med Peter den Store (omkring 1700) begynte for alvor forsøkene på å tilegne sig, særlig i materiell henseende, Vestens kultur. Under Peter mest i nordisk form (hollandsk, engelsk, skandinavisk), senere avvekslende tysk og fransk. Samtidig tok også et eget indre kulturliv til å forme sig i Russland, for en vesentlig del omkring den nasjonale kirke som blev den egentlige grunnstamme i den russiske samfundsdannelse. Og i løpet av forrige århundre utviklet sig efterhånden en virkelig selvstendig nasjonal russisk kultur. Men folkets store masse var fremdeles nedsunket i dyp uvitenhet, og det øverste lag i samfundet blendet med en glimrende, men ofte overfladisk européisk kultur.

*

Ved revolusjonen blev denne lånte overklassekultur ødelagt og måtte gi plass for den likeledes importerte marxistiske idékrets. Og det viktigste fenomen på det kulturelle og åndelige område i våre dagers Russland er dette, at marxismen som verdensanskuelse søker å få tak i massene og å smelte sig sammen med den nasjonale russiske, og de andre nasjonale kulturer i Russland, til en ny proletarisk eller socialistisk kultur, hvor det nasjonale, landets egen ånd, bare skal være renningen; mens isletten, det som gir mønstret figurer og farver, skal være den marxistiske opfatning av tilværelsen.

Bolsjevismen er således ikke bare et politisk-økonomisk-socialt system; men et forsøk på å skape en ny kulturform. Bolsjevismen er et røverherredømme, men av filosofisk art.

*

Bolsjevismens filosofi er ateisme og materialisme.

Man kan være socialist uten å være ateist eller materialist. Men en kommunist må nødvendig være begge deler, både teoretisk og praktisk. En virkelig religiøs eller ikke-materialistisk opfatning er uforenlig med å være medlem av partiet.

Den materialistiske betraktning av naturen og sjelelivet utvides til også å gjelde de menneskelige samfund, i en spesiell teori, den historiske materialisme, med sin lære om de økonomiske faktorers dominerende innflytelse, om klassekampen og om kapitalismen som føder socialismen idet den dør. Hele systemet blir således en slags enhetsforklaring av tilværelsen foregivende å bygge på videnskap og erfaring.

At denne filosofi er et skrøpelig reisverk uten gulv og tak og hviler på en feilaktig betraktning av forholdet mellem våre tanker og virkeligheten, skal jeg ikke her gå nærmere inn på.

II.

Bolsjevismen som verdensreligion.

Men bolsjevismen er ikke bare en verdensfilosofi. Bolsjevismen vil det hele menneske, og griper inn i alle livets forhold. Den har derfor også en verdensreligions egenskaper, når man tar bort fra religionen de guddommelige begreper og holder sig til dens følelsesinnhold.

Man kan ikke få en mer slående demonstrasjon av dette faktum enn ved å overvære et bolsjevikkisk demonstrasjonstog. Er det ikke som å se en gammel russisk kirke-prosesjon. Bare at istedenfor kors og helgenbilleder smeller i vinden røde flagg og agitasjonsduker. Istedenfor salmesang klinger militærmusikk og „Internasjonalen“. Istedenfor presteskapet marsjerer i spissen for sauedriften en håndfull bolsjevikkoryfeer. Og istedenfor tilfredse og velklædde folk ser man dårlig antrukne og gjennemgående slitte og trette skikkelser. Russland er kommet fra asken i ilden.

Man kan kvie sig for således å nevne bolsjevisme og kristendom i samme åndedrag. I den grad er de hinannens rake motsetninger. Men som alltid med de skarpeste motsetninger, de har også mange dype berøringspunkter.

Begge er internasjonale og karakterisert ved den rolle som jødene har spillet i utarbeidelsen av deres teori, og dernæst også i dennes omsetning i praksis. Begge er utgått fra en betoning av menneskenes fellesfølelse og solidaritet. (De første kristne menigheter var som bekjent kommunistisk ordnet.) Begge vender de sig til de undertrykte, og forkynner alle menneskers og nasjoners frigjørelse og likhet.

Men mens kristendommen er passiv og idealistisk, er kommunismen aktiv og materialistisk. Den lover de undertrykte paradiset, ikke efter døden, men i livet, her på jorden; og ikke gjennem livets forsakelse, men gjennem klassekamp og borgerkrig. Og dens hovedappell er en appell, ikke til næstekjærligheten, men til menneskenes dypeste og sletteste instinkter: mord og plyndring. Denne blanding av humanitære ideer og rov og massakrer er det som gir kommunismen dens hvervende makt og store slagkraft. Men det gjør den også ikke til en kjær lighetens, men til en hatets religion.

*

Kanskje ennu flere berøringspunkter enn med kristendommen har bolsjevismen med Islam, særlig med Islam under Muhammed og hans nærmeste efterfølgere, da den nye lære blev utbredt med ild og sverd.

Den kommunistiske bevegelse har fått et samlingspunkt i Lenins person, og dens trosbekjennelse kunde likefrem sammenfattes således: Der er ingen Gud uten verdensrevolusjonen, og Lenin er verdensrevolusjonens profet.

På kommunistiske agitasjonsplakater bestemt for Østen har man kunnet se Lenin avbildet ved siden av de andre store religionsstiftere. Det er ikke lenger kommunisme, men leninisme. Lenins 25 bind citeres som Koranen og Bibelen, og i de bolsjevikkiske partidiskusjoner søker partene å døive hverandre med Lenin-citater. Det er bare den materialistiske innstilling og de gjennemsiktige forhold som hindrer Lenintilbedelsen fra å anta mytiske former. Tendensen er der.

III.

Bolsjevismens moral.

Den moralske lov for våre handlinger — hvorledes den enn lyder — forutsetter nødvendig et høiere vesen enn det individuelle menneske, og er nettop det å handle overensstemmende med dette høiere vesens vilje og hensikt.

Dette høiere vesen er for bolsjevikkene verdensrevolusjonen, virkeliggjørelsen av det socialistiske samfund, foreløbig representert ved Sovjetforbundet. Verdensrevolusjonen er ikke bare det som skal forløse menneskene. Den er også moralens grunnlag. Hvad går mot verdensrevolusjonen er ondt. Hvad fremmer verdensrevolusjonen, det er det gode. Det prinsipp er gjennemført selv i straffeloven. Det er i Russland mer betenkelig å uttale sig mot bolsjevikkstyret enn å drepe et menneske.

For nasjonalismen er det høiere vesen: fedrelandet, hvis interesser blir det bestemmende. — Right or wrong, my country.

For den egentlige religiøse opfatning derimot, er det et absolutt høieste vesen, guddommen, og likegyldig enten man forestiller sig dette høieste vesen som en personlig Gud utenfor verdensordningen, eller som universets iboende kollektive ånd.

Ved å benekte dette absolutte, og basere sin moral på en blodig reisning av den åndelig minst utviklede samfundsklasse og på partidiktatur, setter bolsjevikkene sig i virkeligheten utenfor det felles menneskelige; allting flyter og det er umulig for andre å finne felles sprog med dem.

Trefoldighets-klostret ved Moskva.

Nu omdannet til museum.

Russisk markedsplass.

Muhammedanerne deler verden i to deler: krigens bolig og fredens bolig. Krigens bolig er hvor de vantro holder til; fredens bolig huser de rettroende. I krigens bolig er lovlig å gjøre alt for å omstyrte det vantros herredømme. Slik er også for bolsjevikkene ethvert middel tillatt som kan tjene til å ødelegge det kapitalistiske system og gagne verdensrevolusjonen alias Sovjetforbundet alias partiet alias til syvende og sist bolsjevikkene selv.

Å forsøke å bygge normen for sine handlinger på et slikt grunnlag har før i tiden alltid lidt et sørgelig skibbrudd. I Russland ser vi igjen at det har ført til fullstendig forvirring og fordervelse både m. h. t. ideer og seder.

IV.

Religionsforfølgelse.

Det er klart at en slik militant quasi-religion som bolsjevismen ikke kan tåle andre åndelige bevegelser ved siden av sig. Dette er hovedgrunnen til den forfølgelse som bolsjevikkene helt siden de kom til makten har drevet mot andre åndsretninger, forfølgelser som i det siste år er blitt så ondartede, at de omsider har vakt hele verdens opmerksomhet.

Allerede straks i begynnelsen av revolusjonen ophevet bolsjevikkene enhver statsstøtte til religiøse formål; tok en 30 millioner mål jord fra kirker og klostre; fratok geistligheten statsborgerlige rettigheter og nektet dem rett til å undervise; lukket omkring et tusen klostre med en 80 000 munker og nonner.

Senere, under hungersnøden, benyttet de anledningen til å lette kirkene for en vesentlig del av de kostbarheter som „overtroen hadde samlet“, og fra den tid blev religionen og bolsjevikkene innviklet i stadig hårdere kamp.

Det er bolsjevikkisk taktikk å proklamere for verden religionsfrihet, og så undertrykke religionen ved å undertrykke, fengsle, forvise og skyte dens utøvere; ved å lukke kirker, synagoger, moskeer og bedehuser, rive dem ned eller omdanne dem til klubber, spisesteder, kinoer; ved å påby og understøtte antireligiøs undervisning og propaganda; ved å sløife lørdag og søndag o. s. v. Bolsjevikkene har også mange andre mere delikate og behendigere midler i sitt arsenal. De kan f. eks. si til en ung pike som har en post hvormed hun ernærer sig selv og sin mor: „Vi har lagt merke til at Deres mor går i kirke. Hun må enten slutte med det. Eller De må slutte hos oss.“

Religiøs og åndelig frihet i den betydning som vi forstår i Europa eller Amerika er i det hele tatt ikke tenkelig i Bolsjevikk-Russland, hvor et diktatur, ikke bare politisk og økonomisk, men socialt og åndelig, hviler på alle punkter av tilværelsen med det hårdeste og mest smålige tyranni. Åndsfrihet eksisterer i Russland i virkeligheten bare for dem som tenker eller foregir å tenke som Marx og Lenin. Ei vesentlig trekk ved den bolsjevikkiske mentalitet er forfølgelsesmani. Og målet for bolsjevikkenes religionspolitikk, slik som det også tydelig er uttalt i deres program, er de almindelige religioners fullstendige utryddelse.

Når trossamfundene allikevel like til de siste år forholdsvis fritt har kunnet utøve sin virksomhet (kirkeklokkene måtte for eksempel tie meget tidligere i den franske revolusjon enn i den russiske), så skyldes det bolsjevikkenes frykt for å utfordre og befeste de religiøse følelser ved for skarpe forholdsregler. Men i forbindelse med de siste to års skjerpede klassekamp våget de en stor offensiv, som imidlertid igjen stilnet noget av likeoverfor utlandets reaksjon. Slik går de i svinger mot målet. Og Leninismens ABC uttaler at ved en riktig opdragelse av barn og ungdom vil man i løpet av en eller to generasjoner ha opnådd religionens fullstendige utryddelse i Sovjetforbundet.

Det kan nevnes at ateistforbundet i Russland som i 1928 hadde 140 000 medlemmer, nu har omkring tre millioner.

*

På dette punkt er imidlertid nu som på så mange andre et totalt skille mellem folkets store masse og de styrende.

De gamle trossamfund hadde sine svakheter, ikke minst den gresk-katolske kirke. Men sammenlignet med det nye styre er det for folket som disse svakheter ikke lenger sees. De samle dager trer dobbelt forlokkende frem. Selv tsaren blir omfattet av denne følelse, får noget av en martyrglorie, er på veien til å bli kanonisert. Den mektigste bærer av disse stemninger er kirken, og derfor frykter også bolsjevikkene den.

Dertil kommer at bolsjevikkenes aksjon mot religionen i grunnen bygger på en stor misforståelse. At „religionen er opium for folket“, altså en konstruksjon av de besiddende klasser for sikrere og grundigere å kunne eksploitere proletariatet, det er hjørnestenen i bolsjevikkenes hele stilling i religionsspørsmålet. Og med denne marxistiske sats som nu er hugget i sten ved inngangen til Moskvas Kreml, karakteriserer bolsjevikkene sin flate opfatning av det religiøse problem. Deres agitatoriske angrep på religionen er også utelukkende optatt med alleslags mer eller mindre likegyldige biting ved religionen, det hvorfra en overfladisk kunnskap fjerner oss. Den egentlige kjerne ved all religion, det hvortil en dypere kunnskap bringer oss tilbake, menneskets avhengighetsforhold til universet, det har de ikke øine for, men kaster det imidlertid vekk med det annet.

Men store mengder av folket forstår rent instinktmessig dette, selv om de ikke kan gjøre sig det klart i begreper. De forstår at mennesket ikke er alene i verden, at verdensrevolusjonen ikke kan være nogen sann Gud, at den er umulig som grunnlag for moralen, og de er vidne til at moral og det hele bærer galt avsted, hvis mennesket — således som den opvoksende slekt i Russland — ikke har et fast holdepunkt i tilværelsen.

Man må også erindre at ved disse religionsforfølgelser er det ikke bare religionen som er engagert. Men det gjelder i virkeligheten spørsmålet om ånde lig frihet og utvikling.

V.

Videnskap og kunst.

I en bok om Russland i 1923 skrev Fridtjof Nansen:

„Sovjetregjeringens intoleranse forbauset og forarget utlendingene, for hvem tankens og ordets frihet er en umistelig rett. Det er å håpe at de russiske myndigheter vil litt efter litt forstå dette; de kan så meget lettere gjøre det, synes det mig, som de ikke lenger har noget angrep utenfra å frykte, og innenlands er de politiske lidenskaper blitt avdempet.“

Bolsjevikkene har gjort disse Nansens forhåpninger grundig tilskamme. Måtte gjøre det. Ellers var de ikke bolsjevikker.

Likesom i middelalderen videnskap og kunst måtte være den katolske tros tjenerinner, må de nu i Russland tjene den bolsjevikkiske politikk. Bolsjevikkene forlanger at alle videnskaper skal bygge på den dialektiske materialisme og stille sig i verdensrevolusjonens og klassekampens tjeneste. Og en slik indre sammenheng er det jo mellem alle prinsippielle spørsmål at en fast livsanskuelse må føres ut i alle sine konsekvenser, hvis den ikke skal risikere å bli gjennembrutt på ubefestede punkter. Derfor ser vi også de kommunistiske professorer ivrig beskjeftiget med å omarbeide alle videnskapsgrener i marxistisk ånd. Eksempelvis forlanges i biologien at man skal lære erhvervede egenskapers arvelighet. Fordi denne teori — hvis riktighet ennu står igjen å bevise — innskrenker følgene av den ødeleggelse av verdifullt arvestoff som har funnet sted under revolusjonen og fremdeles fortsetter, og berettiger håpet om at det nye samfund skal frembringe en ny høiere mennesketype. Samtidig blir de marxistiske videnskapsmenn på alle mulige måter begunstiget fremfor sine kolleger som ikke samstemmer med de kommunistiske teorier, og som litt efter litt fjernes.

Ekte videnskap har kun et kriterium: å være sann, og heri består dens vesen. Hvis videnskapen ikke holder sig til sannheten, fornekter den sitt eget vesen. Og en nødvendig betingelse for dens trivsel er fri forskning. Disse forutsetninger er ikke tilstede iet land hvor en professor blir avsatt, fordi han har skrevet et videnskapelig verk uten deri å nevne Lenins navn.

Videre. Den katolske kirke hvis autoritet rådde i middelalderen i teori og praksis, anerkjente i det minste det åndeliges prioritet. Bolsjevikkene derimot setter iallfall i teorien det fysiske arbeid på første plass. I praksis medfører dette at videnskapens og videnskapsmennenes kår også i materiell henseende blir ytterst kummerlig; hvor meget bolsjevikkene enn taler om videnskapens nytte og også på enkelte punkter ofrer på den.

*

Når nye religiøse og moralske ideer ,er utviklet, finner de hurtig sitt uttrykk i nye kunstneriske former. Bolsjevikkene vil, likesom kirken i middelalderen, at ikke bare videnskapen, men også kunsten skal være troens tjenerinne.

Alle kunstarter tas i politikkens og agitasjonens tjeneste. Foruten at det selvsagt våkes med skarpe øine på at ikke noget kommer frem på det kunstneriske område som kunde smake av kontrarevolusjon eller av misbilligelse av bolsjevikkstyret. Så skarp er denne censur at man i kringkastingen vil forby sang av russiske folkemelodier som kunde vekke lengsel efter de gamle tider. I teatrene er hovedrepertoaret stykker som viser klassekampen og proletariatets seier. Og den russiske propagandafilm kjenner utlandet, om enn ikke i dens djerveste former.

Men ved siden av denne uekte, politiske kunst, som er et forstandsprodukt av marxistiske studier, og ved siden av restene av den gamle russiske kunstutøvelse i musikk, teater, ballett o. s. v., finner vi også en ny, ekte kunst som springer umiddelbart frem av tingenes innerste vesen, et uttrykk for den enkeltes og samfundets liv som ikke lyver. Vi finner den i litteraturen, i teatret, i malerkunsten, i arkitekturen, og på de fleste andre kunstneriske områder.

Hvad forteller denne „proletariske“ kunst? Den forteller om den russiske folkesjels trengsler og om den nasjonale streben hos de mange folkeslag i Russland. Men ellers er det tre ting som særlig slår en.

For det første at denne kunst er så primitiv. Ser man disse nye kunstfrembringelser, for eksempel malt porselen, stillet op ved siden av den forfinede kunst fra det gamle Russland, så er det som man plutselig har gjort et jump tilbake mot stenalderen.

For det annet at denne kunst er så lite klar, så tåkeaktig, ubestemt, og forvirret. La dem som med „Arbeiderbladet“ er i tvil om at den russiske revolusjon er en nevrose og en heksedans som ikke vet hvor den fører hen, la dem gjøre sig den umake å lese de nye russiske diktere og studere den nye russiske malerkunst. Det vil gi dem et riktigere billede enn russisk statistikk. Så sant er dette at kunsten er et uttrykk for samfundets liv, at det forekommer mig endog som revolusjonen kastet sine skygger foran sig i kunsten. Enhver som leser russiske futuristiske vers og betrakter russiske futuristiske billeder fra før revolusjonen, må få et sterkt inntrykk av at noget forferdelig var i anmarsj.

Et tredje trekk ved den nye kunst i Russland, er at den er uskjønn og smakløs, hvilket er en forvillelse i likhet med det onde. Den higer ikke efter skjønnhet, efter utviklingens rette vei. Men fremstiller livet som det er der, uharmonisk, smussig og heslig.

VI.

Bolsjevismen og folkeoplysningen.

Når forholdet til videnskap og kunst er som ovenfor omtalt, kan det ikke forundre at bolsjevikkenes hovedopgave vedrørende folkeoplysning ikke er å heve sann oplysning, men å bruke skolene til propaganda og gjøre dem til et middel for samfundets kommunistiske omordning.

I folkeoplysningen gjennemføres for det første klasseprinsippet. Det er proletariatet som fortrinsvis gis adgang til å lære, mens en stor del av de borgerliges barn er avskåret adgangen til å utdanne sig, i særdeleshet avskåret fra høiere utdannelse. På den annen side er hele folkeoplysningen lagt slik an, at elevene opdras og befestes i de kommunistiske ideer. En undervisning som er mange foreldres fortvilelse, og læreres også. Men disse siste må, særlig i folkeskolen, iallfall i navnet bekjenne sig til marxismen, likesom hos oss tidligere, til kristendommen.

*

Bare halvparten av befolkningen i Russland over åtte år kan lese og skrive. Og det vil ta lang tid før Russland kan gjennemføre den besluttede tvungne fire-års folkeskole. Ennu er i Russland ikke mer enn forholdsvis omtrent tredjeparten såmange skolebarn og studenter som i et almindelig civilisert land.

De høiere skoler og kurser holder ennu mindre mål, og står gjennemgående på et meget lavt nivå, i motsetning til de russiske symnasier tidligere. De studenter som nu går inn på de russiske universiteter og høiskoler kan mindre enn våre middelskolekandidater.

Universitetene og høiskolene må for å skaffe utdannede folk, som det er så skrikende mangel på, mest mulig innskrenke varigheten av sine kurser. Og da også tilgangen er kvalitativt slett, blir resultatet derefter. Halvparten av studentene er nu arbeidere. Og det legges mer og mer an på bare å ta inn arbeiderungdom for å få mest mulig politisk sikre folk i de høiskoleutdannede stillinger. Nødvendigheten av å skaffe utdannede folk krever også en voldsom økning av høiskolene. Det er beregnet at høiskolelærernes antall i løpet av de næste to år må økes fra 10 tusen til 30 tusen hvis kravet skal tilfredsstilles. Man kan tenke sig hvorledes alt dette innvirker på nivået.

*

Således ser vi undervisningsvesenet i Russland proletariseres både i den ene og annen betydning av ordet. Som et positivt trekk må forøvrig nevnes at det i Russland er samme tendens som i Frankrike under den franske revolusjon, nemlig å sette den teknisk-naturvidenskapelige utdannelse i første rekke.

Å gå noget nærmere inn på det kulturelle arbeid i Russland har liten interesse. Det som gjøres i Russland for å heve folkets åndelige nivå er av langt mindre verdi enn i de fleste andre land. Men det kan tilføies, for en fullendelse av billedet, at bolsjevikkpartiets program under folkeoplysning medtar: „Utvikling av bredest mulig anlagt propaganda av de kommunistiske ideer, og utnyttelse for dette øiemed av statsmaktens apparat og midler.“

Dette oplysningsarbeid drives av to departementer direkte under Centralkomiteen, et for propaganda og et for agitasjon. Og det kan vel trygt sies at dette, og spioneriet, er de eneste samfundsområder hvor kommunismen virkelig har bragt det vidt.

VII.

Bolsjevismens rasegrunnlag.

Det er tankene som regjerer verden, om ikke alltid tenkerne. Tankene som opstår i de utvalgtes hjerner, tar form i opdagelser og opfinnelser og ideer; blir efterhånden massenes eiendom og omkalfatrer livet.

Det er også ideer som driver den russiske revolusjon, slik som jeg har søkt å vise. Lenin selv var først og fremst tenker, dernæst politiker. Og det var igrunnen to ord som gjorde den russiske revolusjon: Jord og fred.

Men ideene, religion, sprog, videnskap, kunst og institusjoner er et uttrykk for raseånden. Rasen — menneskenes nedarvede fysiske og åndelige konstitusjon — er også til en viss grad bærer av en bestemt livsopfatning. Et typisk eksempel derpå er protestantismens utbredelse som stort sett faller sammen med den nordiske rases utbredelse.

Det er lite tvil om at socialismen — foruten blandt jødisk intelligens — har sin største utbredelse i den alpinske kortskallede rase, hvortil hører hovedmassen av underklassen i Mellemeuropa og størstedelen av den oprinnelige slaviske befolkning i Øst-Europa. Og ser vi på bolsjevismen, den revolusjonære socialisme, finner vi at den har sin masseutbredelse nettop i de egne av Russland hvor det finsk-asiatiske blod er særlig fremherskende i den slaviske befolkning. Man kunde si at bolsjevismen er en asiatisk-slavisk bevegelse ledet av jødiske hjerner.

Dette er såmeget mer å legge merke til som vi hadde et lignende finsk-asiatisk raseunderlag for bolsjevikk-revolusjon både i Ungarn, Bulgaria og Finnland. Likesom Tsjeko-Slovakiet hvor kommunistene er så sterke, også har et betydelig asiatisk rase-islett.

I disse land er bolsjevismen således noget som delvis sitter i blodet og derfor vanskelig å utrydde før folket er blitt klok av skade. Hos oss derimot er bolsjevismen en begrepsforvirring, sitter ikke så dypt og vil lettere kunne fjernes bare ved en klaring av ideene. Hverken socialisme eller kommunisme ligger for vår nordiske egenart med dens særegne individualistiske legning.

*

Russland fremstiller sig allerede fra de eldste tider som et land hvor nordisk og asiatisk vesen kjemper med hinannen om herredømmet.

Denne kamp er nu ført over også til vårt hjemlige folk og til våre egne sinn. Ja, man kan med en viss rett si at de største motsetninger i verden i våre dager, og i vårt land i særdeleshet, reduserer sig til en tvekamp mellem det nordisk-européiske prinsipp og det asiatisk-orientalske prinsipp som er bolsjevismen.

I denne verdenskamp rykker marxismen frem på bred front basert på et fullt utarbeidet og gjennemført system omfattende tilværelsens alle områder og som viser sig å være en for massene akseptabel verdensanskuelse. Ja, en verdensreligion, hvor troen på jordiske utopier erstatter troen på Himmelen, og hvortil en tredjedel også av vårt folk iallfall i navnet bekjenner sig.

Skal vi få vårt folk bort fra denne kortskallereligion og forhindre at marxismen før eller senere slår igjennem, trenges et grundig og bredt anlagt oplysningsarbeid.

Vårt folk må bringes til å forstå at dets livgivende grunnlag er dets nordiske avstamning og egenart og en virkelig religiøs og ansvarsbevisst livsopfatning. Som et hvert annet samfund der vil redde sig fra en alvorlig krise, må det finne tilbake til sitt grunnlag, og på dette grunnlag utfolde sine krefter.

Russlands eksempel.

I de foregående avsnitt har jeg søkt å gi et billede av de indre forhold i det kommunistiske Russland. Det er ikke ment å være nogen fotografisk gjengivelse. Mange spørsmål har jeg måttet la ligge, eller bare berørt dem kort. Heller ikke har det vært anledning til å gå større i detaljer. Men stort sett skulde skildringen i sin sammenheng gi et riktig inntrykk av forholdene i Russland slik som de virkelig er.

Mange har forelsket sig i Bolsjevikk-Russland uten å kjenne gjenstanden for sin kjærlighet.

Den bitre sannhet er den at den russiske revolusjon har lite bud til oss uten som et avskrekkende eksempel. Videre at bolsjevikkene ikke bare er de russiske jakobinere i både godt og ondt, men den russiske revolusjons tragedie er at Russlands folk nu efter tretten års uhørte prøvelser, i mange henseender står langt tilbake for der hvor de begynte. Den som vil studere den russiske revolusjon i dens nuværende skikkelse, finner berøringspunkter ikke bare i den franske revolusjon, men også i forholdene i Russland under det gamle regime. De fleste av de mangler der som var gjenstand for de revolusjonæres lidenskapelige kritikk og agitasjon, og for den øvrige verdens misbilligelse, det er i det vesentlige de samme onder som Russland fremdeles sliter med, og oftest i verre grad: absolutisme, ufrihet, militarisme, ringeakt for individet og dets rett, hemmelig politi, hungersnød, social ulikhet, uløste bondespørsmål, statens brennevinstrafikk o. s. v., o. s. v.

Lenin og hans følge har vært gode ødeleggere, men dårligere opbyggere. Russland står idag som for en menneskealder siden, foran nye omveltninger.

*

Når vi så kaster et blikk tilbake på dette mørke billede, er det to hovedspørsmål som vi fremfor alt ønsker svar på, og som bør holdes vel fra hinannen:

1. Om kommunismen kan tenkes å kunne fortsette i Russland?

2. Hvad gir den russiske erfaring til utredning av det brennende spørsmål i verden: kapitalisme eller socialisme?

I.

Socialismen i ett land.

Spørsmålet om muligheten av å gjennemføre socialismen i Russland alene, har som bekjent forårsaket store stridigheter innen bolsjevikk-partiet. Venstre-opposisjonen under Trotsky mener det er umulig, fordi Russland står kulturelt og industrielt for langt tilbake. Og å vinne de millioner av bondebruk for socialismen er efter venstres opfatning en uløselig opgave. Hvis ikke kommunist-revolusjon snart bryter ut i andre store land, så må, mener de, kommunismen i Russland gi op og overlate plassen til annen styreform.

Det dominerende centrum i partiet, under Stalin, og også på sin måte høire-opposisjonen, hevder derimot at socialismen kan og skal gjennemføres i Russland, selv om verdensrevolusjonen lar vente på sig. Et standpunkt som selvfølgelig simpelthen er nødvendig for at de russiske arbeidermasser ikke skal tape motet og tålmodigheten. Men spørsmål er om det ikke også er iallfall delvis berettiget.

Russland er en verden for sig, og et stort og umåtelig rikt land som har alle forutsetninger for å klare sig selv. Det er samtidig et lite utviklet land, hvis næringsliv hviler på et primitivt jordbruk, og hvis befolkning er ytterst tålmodig og nøisom og ikke vant til frie institusjoner. Disse omstendigheter tillater å drive økonomiske eksperimenter som man ellers hurtig vilde knekke halsen på. Det var et hell for kommunismen at revolusjonen — i motsetning til hvad den marxistiske teori forutsa — således brøt ut, ikke i det mest utviklede, men i det minst utviklede av de store kapitalistiske samfund.

Bolsjevikkene holder fremdeles makten fast i sine hender. De behersker alle dominerende punkter i samfundslivet. Den sociale sektor av det økonomiske liv vokser; det privat-kapitalistiske trenges mer og mer tilbake. Og i byene finnes ikke igjen uovervinnelige hindringer mot organisasjonen av det socialistiske samfund. På landet er vanskelighetene betydelig større. Men hvis det også skulde lykkes bolsjevikkene å bryte bøndenes motstand, som det nu spøker for, så er det vanskelig å innse hvorfor Russland — hvis det bare avhang av indre forhold — ikke skulde kunne hangle videre med sin socialisme, selv om denne er aldri så mangelfull. At en ordning er slett og forhatt, er ikke ensbetydende med at den ikke kan fortsette å eksistere, hvad det gamle Russland selv er det beste eksempel på.

Det er mulig at de vanskeligheter bolsjevikkene har på alle områder i sin indre politikk, kan forene sig og tilsammen bli dem for store. Eller de indre stridigheter i kommunistpartiet føre til utglidninger i systemet, og bevirke en vending i revolusjonen. Men bolsjevismen er ikke dermed forbi i Russland. En ny generasjon innpodet med de kommunistiske idéer vokser op og avgir stadig nytt brensel til revolusjonen, selv om mange av de eldre kommunister lengst er forsynt av denne.

Uten den manchuriske krig vilde det ikke blitt nogen revolusjon i Russland i 1905. Uten verdenskrigen ikke nogen mars-revolusjon og november-revolusjon i 1917. Den indre situasjon i Russland er riktignok nu langt mindre stabil enn under den siste tsar. Særlig kan bolsjevikkenes uheldige bondepolitikk ikke undlate å virke sterkt tilbake også på de andre områder av samfundslivet. Men allikevel er det vanskelig å skjønne hvorledes det skal kunne komme til hel omveltning i Russland uten hvis bolsjevikkene innvikler sig i alvorlige utenriks konflikter. De er alltid ferdig til å gi litt efter på prinsippene om det er nødvendig (NEP), og knusler ikke med løfter, når de er i vanskeligheter. Men hvorledes vil verden i lengden reagere mot et sådant Russland? Og hvorledes vil et sådant Russland reagere mot verden? Det er de store spørsmål som sammen med bondepolitikken og nasjonalitets-politikken før eller senere vil knekke bolsjevikkene.

Marxismen tok feil med sin forutsigelse om hvor den sociale revolusjon skulde bryte ut. Den kommer også til å feile med hensyn til verdensrevolusjonen. Nogen marxistisk verdensrevolusjon blir det ikke. Men særlig så lenge bolsjevikkene er ved makten i Russland, kan man vente revolusjonære eksplosjoner både her og der i verden. Å undervurdere bolsjevikkenes makt og muligheter i Russland, er derfor å undervurdere revolusjonsfaren i verden.

På den annen side må også sterkt fremheves at spørsmålet om bolsjevismens fortsatte eksistens i Russland egentlig ikke henger sammen med spørsmålet om kommunismens og socialismens verdi i og for sig. En mann der får en stor og rik gård, kan drive den dårlig og efter forkastelige metoder, men allikevel klare sig, ja undertiden endog få en god høst. Slik vil også bolsjevikkene i Russland kunne holde det gående, ja muligens kunne opvise enkelte, iallfall kvantitativt store resultater, uten at dette har noe med kommunisme eller socialisme å gjøre. Man kunde endog likefrem si at slike sporadiske resultater vil komme, ikke som følge av bolsjevismen, men tross kommunisme og socialisme.

II.

Kapitalisme eller socialisme?

Det er således kanskje ennu for tidlig å ytre bestemte meninger om kommunismens videre skjebne i Russland. Vi skal forøvrig komme nærmere til bake til dette spørsmål når vi har betraktet også Russlands utenrikspolitiske forhold. Men vedrørende det annet spørsmål, kommunismens og socialismens verdi i og for sig som system, er iallfall erfaringen i Russland allerede så omfattende og avgjørende at man har tilstrekkelig grunn til å trekke bestemte slutninger.

*

Bare det vi har sett i Russland av revolusjonens virkninger på det fysiske område av menneskelivet (folkehelse og rase) er nok til å gjøre bolsjevismen til en av de dystreste tildragelser i menneskehetens historie. Den humane iakttager vil feste sig ved revolusjonens uhyre menneskeofre i sin almindelighet. Mens den mer videnskapelig anlagte kanskje særlig vil tenke på at revolusjonen har gått så hårdt utover Russlands intelligens og høiere menneskemateriell.

Fra begge synspunkt er bolsjevismen en forbrytelse, større enn kapitalister og imperialister nogensinne har gjort sig skyldig i. Og fra det siste synspunkt i særdeleshet (som raseødeleggende) en synd imot historiens hellige ånd, som ikke tilgis hverken nu eller i eftertiden.

Disse ting er det som en klikk revolusjonsmenn inviterer oss til å repetere her i dette land. Det er en stiv utfordring til det norske folk, og i særdeleshet til de norske arbeidere og dem som sympatiserer med arbeiderbevegelsen.

*

Man vil berolige oss med at i vårt skikkelige og civiliserte land kan det aldri bli så ille som i Russland. Hvilken overfladisk betraktning, hvis den er alvorlig ment! Hvilken uvitenhet om de virkelige forhold og om den menneskelige natur! Vi som har sett en social revolusjon ikke bare i Russland, men også i andre land, vi kan ikke beroliges av dette resonnement som er en lignende undselighet for å se kjensgjerningene i øinene som når man før verdenskrigen mente at krig i Europa var en umulighet.

Faktum er at den sociale revolusjon som det norske arbeiderpartis nuværende ledelse ifølge sine trykte ord „aktivt kjemper for“, den vilde bli forholdsvis minst like menneskeødeleggende og grusom i Norge som i Russland. I den korte tid som revolusjonen s od på i Finnland, myrdet de røde innpå 2000 borgerlige; en 3—4000 falt tilsammen i trefninger på begge sider: en 5—6000 røde blev skutt; og en 10 000 døde av sult, skjønt hungersnøden ennu ikke var begynt å virke for alvor. I Bulgaria, i Ungarn, i Tyskland og alle andre steder hvor en kommunistrevolusjon er forsøkt, ser vi de samme massakrer gjenta sig.

Man behøver ikke å gjøre sig illusjoner om at vår norske civilisasjon er så meget tykkere. Vikingblodet ruller ennu i de fleste nordmenns årer som en sterk understrøm. Og om nordmennene vel aldri har vært disponert for vellystig grusomhet, så har de heller ikke veket tilbake for å blinde sine motstandere og riste blodørn på dem. Våre besteforeldres og oldeforeldres tid var ennu hine hårde dager, da kvinnene til gilde bar likskjorten med.

De fleste mennesker i vårt land er heller ikke kommet lenger enn at dei virkeligheten ikke holdes i ave av moralske overbevisninger (som man kanskje innbiller sig), men av frykt for statens straffende hånd og fremfor alt av samfundets faste hevd og skikk. Når disse autoriteter vakler eller opløses, slik som det alltid skjer i en social revolusjon, da våkner de lavere instinkter hos mennesket, og mennesket bruker sin fornuft ofte bare til å være mer dyrisk enn dyret. I slike tider kommer også ulvene frem av skogene. Gamle og nye forbrytere finner sin anledning under de opløste forhold. Den slags underjordiske spiller en stor rolle i enhver social revolusjon. Gruopvekkende eksempler kan man berette om det fra Russland.

Det er også aldeles sikkert at en kommunistrevolusjon i Norge uvegerlig vilde ha tilfølse en fryktelig hungersnød. Fordi at landbrukets produksjon i sig selv vilde synke og dets tilførsel til byene stoppe op. Og fordi vi ikke vilde være i stand til å skaffe oss tilstrekkelig tilførsel fra utlandet, selv om vi ikke blev blokert, hvad jo også kunde hende. Det vilde bli „mannedauen“ op igjen. Å håpe på hjelp fra Russland vilde være en illusjon og også avhengig av om man i Moskva fant det hensiktssvarende. Jeg har selv sett hvorledes Ukraina efter at revolusjonen hadde seiret der, måtte midt i sin verste hungersnød sende sitt korn til Stor-Russland. Da jeg for eksempel i begynnelsen av 1922 kom til provinsen Nikolaev ved Sortehavet, hvor de lokale myndigheter regnet at det var 700 000 mennesker som ikke hadde daglig brød, gikk fremdeles derfra korntransporter nordover.

*

Jeg vil langtfra påstå at det er bedre stoff i den norske overklasse enn i de nedre lag av vårt samfund. I motsetning til Russland er rasen hos oss stort sett ens og har sitt tyngdepunkt i de brede lag på land og i by. Men den ødeleggelse av utdannet intelligens og opsamlet personlig kultur og erfaring som følger med en social revolusjon, har dog vel sine betenkeligheter.

Og sett i verdens målestokk er en blodtapning her i Norge et betydelig tap. For i hvilket lag av samfundet den enn skjer, den går dog utover det beste menneskemateriell i verden som det ikke er for meget av.

*

Sådanne uimotsigelige betraktninger over en social revolusjons følger bare på dette ene område av livet, burde være tilstrekkelig til å forvise fra alle normale norske hjerner enhver tanke på en kommunistrevolusjon i Norge.

En kommunistrevolusjon vil slik som forholdene ligger an, i lengden aldri kunne seire i Norge. Men den vilde kunne rekke å gjøre ubotelig skade. Det norske folk i sin store masse burde ha fått nok av dette revolusjonssnakk, og ikke lenger tåle nogen diskusjon på dette punkt. Å opfordre til bolsjevikkrevolusjon i Norge er ikke politikk, men forbrytelse. Folket må forlange at statens autoritet gjenoprettes og at øvrigheten ikke bærer sitt sverd forgjeves, men tar slike forholdsregler at arbeid og eiendom og folkets fredelige og organiske utvikling sikres.

I 1917 hadde førsteministeren Kerenski lenge anledning til forholdsvis lett å gjøre bolsjevikkene i Russland uskadelige. Men han ventet med det til de blev farlige. Og da det blev farlig utsatte han det til det blev umulig. De norske politikere og velgere som nu går på akkord med de revolusjonære, vil til sin egen skade få lære at for den slags liberalisme er ingen plass i de hårde tider som rykker oss imøte.

*

Verden er kanskje slik innrettet at store ting ikke opnåes uten store ofre. Men hvortil de kommunistiske blodofrer fører, ser vii Russland. Og de foregående spesielle avsnitt skulde ha gitt tilstrekkelig forståelse av, at hvor forskjellige forholdene enn er i Russland og Europa, så vilde dog følgene bli de samme. Det er som med en sykdom. Sykdomsbilledet kan fortone sig forskjellig hos de forskjellige. Men stort sett er sykdommens forløp dog ens.

I Russland hadde vi først en periode med den forferdeligste ødeleggelse som reduserte industrien til under en femtedel; landbruket til under halvparten; pengene til ingenting; kostet en tyve millioner mennesker livet og ødela tilværelsen for ennu fler.

Derpå doktrinære og feberaktige forsøk på å bygge op et nytt, socialistisk samfund; men som ennu ikke har bragt det hele så langt som det var før ødeleggelsen begynte, og som fortsetter med ødeleggelser.

Før verdenskrigen var det russiske rike i en rivende økonomisk utvikling. Landbruket holdt som nevnt på å omlegges til moderne former. Og industrien vokste med en fart av fire procent om året. Uten revolusjon vilde det russiske næringsliv nu ha fordoblet sin produksjon, og forholdene ligget an for en mer enn amerikansk utvikling.

En beregning på grunnlag av bolsjevikkenes egne opgaver (som sikkert er for gunstige) viser at revolusjonen inntil nu har bevirket et produksjonstap på rundt 200 milliarder kroner for industrien og noget over 200 milliarder for landbruket, tilsammen for Russlands næringsliv over 400 milliarder kroner. Og hvert år øker tapet med milliarder. Dertil kommer de direkte ødelagte verdier som går op i uhyre beløp. Man tenke bare på den motregning som bolsjevikkene presenterte de allierte for deres påståtte ødeleggelser under borgerkrigen. En social revolusjon er virkelig en dårlig forretning, undtagen kanskje for dem som lager revolusjon og som ofte mere lever av socialismen enn for den.

Det er også så at når revolusjonen i Russland hurtig satte industriens produksjon ned til under 20 procent (metallindustrien endog til 5 procent) og industrien først efter ti års forløp begynte å nærme sig sitt tidligere nivå, så viser dette tydelig at en social revolusjon vilde bli ennu mere katastrofal i et moderne industrisamfund. Et slikt revolusjonært jordskjelv som ikke maktet å jevne de russiske bondehytter med jorden, vilde ryste et samfund som vårt sønder og sammen og legge det øde. Det er med den sociale revolusjon som med meslingene. Den er farligst for de voksne.

*

Det er imidlertid ikke bare kommunismen som således på tusen måter har vist sin ubrukbarhet. Men også hele det socialistiske økonomiske system har fått alle sine svakheter blottlagt i Russland.

Socialismen kan nok leve videre i Russland, og det vilde være merkelig om den ikke fikk noget ut av det i et så rikt land, hvor galt den enn steller sig. Men for tre fjerdeparter av Russlands befolkning som prøver socialismen på sitt eget skinn, er det utenfor diskusjon at hvis bare de socialistiske økonomiske prinsipper blev opgitt, vilde næringslivet i Russland hurtig komme sig, og det vilde bli bedre vilkår for alle. Hele samfundet lengter efter en slik utvikling.

Hvor hurtig næringslivet vilde bedres ved en mere individualistisk ordning, fikk man et begrep om under den „nye økonomiske politikk“ 1921—22, da bolsjevikkene for å redde kommunismen og sig selv var nødt til midlertidig å innrømme næringslivet større frihet. Også for enhver utlending som har evne til å se bak kulissene, blir disse kjensgjerninger en oplagt ting. At det i Russland kan bygges store fabrikker og anlegg også under bolsjevikkene beviser ingenting. Det har som nevnt i og for sig ingenting med socialismen å gjøre. Det skulde da være den slendrian og ødselhet hvormed disse arbeider som regel blir utført.

Den hovedslutning vi kan trekke av det kommunistiske skoleeksempel i Russland er derfor: at socialismen som økonomisk system er blitt kompromittert i Russland, og både som revolusjonær og som reformistisk socialisme.

*

Det har ingen interesse her å gjenta alle de grunner for og mot socialismen som man kan finne i bøkene. Men jeg vil anføre fem hovedpunkter som livet i Russland lærer en og som har like stor syl dighet for andre land som for Russland, og for kommunisme så vel som socialisme.

1) Den økonomiske ufrihet ved socialismen og all denne tvangs uheldige og utålelige følger for individ og samfund.

2) Dette at vil man ha en ting ordentlig gjort, må det være enhet i ledelsen. En bedrift går best når ledelsen er betrodd én mann som under ansvar får myndighet og frihet og de nødvendige midler og den nødvendige tid til å vise hvad han kan utrette. Det skulde prinsipielt ikke være noget i veien for at dette system også kan anvendes i det socialistiske samfund. Men erfaring viser at det i praksis har sine store vanskeligheter i en stat som kaller sig en arbeiderstat og hvor dessuten det individuelle arbeid har likesom et mindreverdighetsstempel på sig. Allerede Lenin var tidlig opmerksom på enmannssystemets betydning i ledelsen og søkte å tvinge det igjennem i bedriftene. Men i de kommunistiske skoler i Russland lærer barna å løse sine opgaver i fellesskap. Og ennu tordner Stalin forgjeves mot at bedriftene er parlamenter istedenfor produksjonsorganer.

Og med hensyn til ansvaret ser vi hvorledes de som er satt til å lede næringslivet i Russland svinger mellem ytterlighetene, mellem ansvarsløshet og nu gjerne frykt for ansvar. Det er umåtelige verdier som av den grunn går tapt for næringslivet.

3) En videre som det synes nødvendig følge av det socialistiske system er en utrolig utbredt, ufruktbar og anmassende byråkratisme, og den orgie av statistikk, projektmakeri, inspeksjon, rapporter og korrespondanse som går over hele Russland og sluker tid og krefter, og som bolsjevikkene forgjeves kjemper mot.

4) De fordervelige følger av at næringslivet gjennemitrenges av politikk.

Den som har studert krigshistorien vet hvor ødeleggende det er for militære operasjoner at politikerne blander sig i disses militære ledelse. Men på det økonomiske område synes denne innblanding av politikken å være ennu mer skjebnesvanger. Ikke nok med at helt utenforliggende hensyn således ofte og til skade blir de avgjørende. Men det følger også dermed en annen stor mangel som man titt nok har anledning til å iaktta i Russland. Det individualistiske system med dets tilsynelatende kaotiske økonomiske ordning er til en viss grad selvregulerende. Det er nok at et behov opstår for at nogen er ferdig til å tilfredsstille det. I det socialistiske system derimot samles alle tråder hos den politiske-økonomiske ledelse. Den skal spille det økonomiske forsyns rolle og burde altså være hvad den ikke er: allvitende og allestedsnærværende. Derfor klikker det også ustanselig, snart på den ene kant, snart på den annen. Det er som om alle prosesser i legemet skulde være bevisste og kreve hjernens stadige opmerksomhet.

5) Like uovervinnelige vanskeligheter møter det socialistiske system på det rent menneskelige område. Menneskene er med ytterst få undtagelser nu en gang slik innrettet at de er mer omhyggelige, mer flittige, mere ivrige når deres egeninteresse er engagert og de har muligheten for uforstyrret å nyte berettigede frukter av sitt arbeid. Og dette moment ser man i Russland både i fremside og bakside.

Menneskene i Russland er ikke blitt bedre av socialismen. Men tvert imot, som allerede tidligere fremhevet, mer enn før opsatt på bare å tenke på sig selv og karre til sig selv. Og å ta fra det offentlige synes moralsk mindre betenkelig enn å berøve sin næste. I særdeleshet da det kommunistiske samfundsideal jo er at enhver skulde gi hvad han evner og kunne ta hvad han trenger.

*

Likesom det vesentlig er psykologiske faktorer som leder massene til socialismen, så er det således også på psykologiske faktorer at socialismen i grunnen strander. Det er dette moment — at socialismen for en stor del er en trossak — som gjør enhver teoretisk diskusjon om socialismen så ufruktbar og hensiktsløs.

Ved socialismens tillempning i det virkelige liv ser vi derimot klart at denne miskjennelse av de psykologiske faktorer resulterer i en nedsettelse av næringslivets nyttevirkning som hele samfundet må lide under, og ikke minst arbeiderne. Den socialistiske ordning medfører ikke alene tapet av økonomisk frihet, det verste slaveri av alle, men også betydelig innskrenkning i alle materielle goder, boliger og varer o. s. v. og dermed en følbar senkning av livets nivå for alle samfundslag.

Socialistenes og kommunistenes hovedanke mot det kapitalistiske system er at utbyttet ikke i tilstrekkelig grad går til bedring av arbeidsklassens levekår. Men det er således nettop denne tilsiktede forbedring som ikke opnåes, men forskjertses ved praktisering av de socialistiske og kommunistiske prinsipper. Slik som det russiske eksempel så tydelig viser. Vilkårene for det arbeidende folk er i Russland dårligere enn i noget européisk land. Og dårligere nu enn for tre år siden.

*

Hermed vil jeg på ingen måte ha tatt ubetinget parti for det nuværende kapitalistiske system. Det system vi har trenger utbedringer. Vårt folk og vårt samfund kommer ikke til igjen å føle sig som en enhet førenn industriarbeidernes stilling i bedriftene er blitt en annen. Videre trenger vi en mer planmessig regulering og stimulering av næringslivets utvikling således at en sund og jevn økonomisk fremgang så vidt mulig sikres uten tilbakeslag. Vi trenger at utviklingen på det økonomiske område legges slik an at vi utnytter alle våre naturlige muligheter, og at vårt høitstående menneskemateriell kan komme til sin rett. Vi trenger mer samarbeid mellem de enkelte ledd i samme næringsvei og et riksorgan av de forskjellige nærings- og fagorganisasjoner, hvori disse organisasjoner kan direkte tale sine interesser og samtidig finne sin utjevning i en enhet som uttrykker ikke bare de enkelte delers, men hele samfundets organiske streben.

Men alle disse forbedringer og andre kan skje på grunnlag av det nuværende system og uten å hindre fri utfoldelse av næringslivet og det private tiltak. Tvert imot gjelder det å redusere det offentliges økonomiske aksjon til et minimum. Statens rolle er gartnerens i haven. Å innføre det socialistiske system derimot — selv om det skjer med parlamentariske midler eller som nu ved stadig økende beskatning — vil være å sette vårt samfund langt tilbake i dets utvikling.

Dette lærer Russland høit og inntrengende, for alle land og for alle tider. Og til arbeiderne har det det særskilte ord, at arbeiderbevegelse og marxisme ikke bør sammenblandes.

Å måtte innrømme denne socialismens fallitt er for mange et personlig nederlag. Men også den vei hvorpå man kommer til en sannhet, er dog av betydning.

Våre arbeidere i særdeleshet må lære at det dyre forsøk i Russland har ikke vært unyttig, men har endelig og avgjørende vist både kommunismens og socialismens uskikkethet på alle livets områder, og spesielt at det ikke kan være dét samfundssystem som det norske folk må legge til grunn for sitt fremtidige virke. Arbeiderne skal merke sig at den socialistiske stat har avslørt sig som politistat, og den socialistiske næringsdriit som den verste form av kapitalisme, som statskapitalisme, drevet av en politisk partiklikk.

Når alt kommer til alt, står derfor striden ikke om kapitalisme eller socialisme, for begge er kapitalisme, og det siste system mer ubarmhjertig og mindre socialt enn det første. Men spørsmålet er: individualisme eller socialisme? Om det økonomiske system skal være basert på individenes frie produktive virksomhet i kappestrid og samarbeid, eller utelukkende på kollektiv virksomhet med individene som intetsigende deler i et statsmaskineri. Dette siste system overser den grunnsannhet i tilværelsen at visstnok er den menneskelige utvikling bundet til samfundene, men at den skjer gjennem individene og når sitt mål i disse. Mer enn alt annet er det denne grunnfeil ved det marxistiske system som har fått sin dom i Russland. Mindre enn noget annet passer også dette grunnutrekk for vår nordiske egenart. Arbeiderne må fri sig for denne sociale barnesykdom og åndsforvirring som marxismen er, kaste overbord disse fremmede, mindreverdige og kompromitterte ideer og med dem også sine kommunistiske og socialistiske ledere som bare leder dem og fedrelandet i ulykke, og istedet samle sig om en nordisk, solid og byggende nasjonal arbeiderpolitikk som kan fremme deres egne og det heles interesser.

Utsikt mot Moskvas Kreml.

Den Røde Plass i Moskva.

Den sorte bygning til venstre er Lenins grav.

Utenrikspolitikken.

I.

Grunnlaget.

Et folk er en levende organisme med sitt eget indre liv og lar sig aldri helt bestemme av et påtvunget politisk system, hvor dypt inngripende dette enn er.

Dette gjelder også forholdet til utenverdenen. Russlands nuværende utenrikspolitikk fremgår av to forskjellige strømninger. Russland er basis for den internasjonale revolusjonære kommunisme, som har gjort sig til herre over Russland, og hvis utenrikspolitiske mål er verdensrevolusjon med organisasjon av et verdensforbund av socialistiske sovjetrepublikker. Men samtidig som Sovjetforbundet vil være en sådan kjerne til et nytt Folkenes Forbund, er det også en fortsettelse på sin vis av det gamle russiske rike, på hvis jordbunn det har etablert sig.

Ja, man kan si at bolsjevikkene i en kort sammenfatning gjentok i få år (1917—1921) tsarrikets århundrer lange erobringer. Fra kjernen omkring Moskva, der hvorfra alle samferdselslinjer løper ut, har de efterhånden bredt sig til alle kanter. I Asia har de overalt praktisk talt nådd frem til det gamle Russlands grenser. På den européiske side er derimot som bekjent den store forskjell at de tidligere undertrykte fremmedfolk på vestranden av Russland har løsrevet sig og dannet selvstendige stater: Finnland, Estland, Lettland, Litauen, Polen. Dessuten har rumenerne tatt Bessarabia. I Europa er Russland satt tilbake til Peter den Stores tid.

Sovjetforbundet ligger således fremdeles helt innenfor det gamle Russlands grenser. Bolsjevikkenes utenrikspolitikk må derfor bevege sig på mange av de samme linjer som det gamle Russlands. Mange faktorer er blitt uforandret tross all revolusjon.

*

Den viktigste av disse faktorer er Russlands stilling som verdensmakt mellem Europa og Asia.

Russland er den ene halvpart av Europa. Øst-Europa i motsetning til Vest-Europa. Men det er samtidig også Nord-Asia og Central-Asia. Over to tredjedeler av dets land ligger i Asia. Selv i Européisk Russland er det asiatiske element meget sterkt. Ser man f. eks. på et folkekart fra år 1000, finner man omtrent hele den nordre halvpart av Russland finsk-asiatisk, den sydlige halvpart tyrkisk-asiatisk. Disse lag har nu for størstedelen tapt sine sprog i det russiske. Men de preger ennu Russland. I særdeleshet efter revolusjonen, da de européiske fremmedfolk i vest er skilt ut, og de mest européiske samfundsklasser i Russland desimert. Vi erindrer også at Russland var under asiatisk herredømme i hele 250 år (1224—1478). Det har satt dype spor. Russland er derfor også Halv-Asia. Det er Russland i motsetning til Europa i engere forstand.

Denne mellemstilling mellem Europa og Asia skaper et stort dilemma for enhver russisk statsmann, hvad enten han er bolsjevikk eller ikke. Det er det som er anskueliggjort i det gamle russiske riksvåben som ennu holder sig på tårnspissene i Moskvas Kreml. Dobbeltørnen fra Bysants som speider med det ene hode østover, med det annet vestover. Skal Russland vende sig til Europa eller Asia? Eller skal det kanskje forbli Russland, Eurasia, og tjene som midler mellem øst og vest?

I de siste årtier før verdenskrigen førte dette forhold til to bestemte orienteringer i den russiske utenrikspolitikk: den gamle populære, tradisjonelle mot vest og sydvest, mot Konstantinopel; og en mere moderne imperialistisk mot syd og øst, mot Asia. Den siste linje ledet til den russisk—japanske krig. Den første til verdenskrigen.

Bolsjevikkene har arvet denne tvil fra sine forgjengere. Men har også, som vi senere skal se, basert sin politiske strategi på denne Russlands beliggenhet mellem Vesten og Østen.

*

Det er videre det med Russland at Russland er en kontinental verdensmakt, ikke å sammenligne med de andre européiske nasjonalitetstater som Tyskland og Frankrike. Men av en annen grad. Russland er ikke nogen enhetsstat. Men et broket koloni- og erobringsrike med russerne som det dominerende folk; et kontinent; en egen kulturkrets, som kontinental Europa, Amerikas forenede stater, Orienten, India, Kina. Også i økonomisk henseende en verden for sig, en „økumene“, med alle forutsetninger for å klare sig selv.

Derfor kan man si at den russiske revolusjon for sitt vedkommende allerede lengst har nådd de samme grenser som den franske revolusjon nådde under Napoleon, da han utbredte revolusjonen over kontinentet inntil Njemen. Mens de franske revolusjonskriger førtes utenfor Frankrikes grenser, har de russiske holdt sig innen landet, og er blitt utkjempet som borgerkriger ledsaget av fremmed intervensjon. Kun da bolsjevikkene marsjerte mot Varsjava, overskred de de naturlige grenser, likesom Napoleon da han gikk mot Moskva.

På den annen side er av interesse å legge merke til følgende omstendighet. Verden holder på å vokse sig sammen til en enhet. Innen denne organisasjon av menneskeheten foregår en utkrystallisering, ikke lenger bare i stormakter, men i verdensmakter, hvorav Russland er en. Og det bemerkelsesverdige er at Russland har en lignende central beliggenhet blandt verdensmaktene over hele kloden som Tyskland blandt de nasjonale stormakter i Europa. Russland er i verdens målestokk likesom et nytt og forstørret Tyskland.

*

Foruten av ovennevnte geopolitiske stilling er Russlands plass i verdensordningen og dets utenrikspolitikk grunnbestemt av to mektige historiskgeografiske kjensgjerninger.

1. Russland er et nordisk land, den østlige del av hvad man kunde kalle det store nordiske fedreland. En del av den nordiske rases urhjem, og gjennem årtusener en skueplass for nordiske stammers strid og arbeide. Lenge før de slaviske folkeslag var kommet inn i Russland, hadde nordiske folk der grunnlagt store riker, således goterne i Syd-Russland i de første århundrer av vår tidsregning. Og gjentagne ganger er i disse artikler pekt på at de egentlige russere var skandinaver, og det russiske rike oprinnelig en skandinavisk statsdannelse med nordisk overklasse og finsk-slavisk-asiatisk underklasse.

Et folk løsriver sig ikke så lett fra sin fortid og fra sitt lands naturlige beliggenhet. Historien har en tendens til å løpe tilbake i sine gamle leier. Man kan være overbevist om at det nordiske moment i Russlands grunntrekk fremdeles virker med tyngde på begivenhetenes utvikling. Men vi får håpe at det iallfall ikke gir sig slike utslag som for to hundre år siden: den store Nordiske krig. Skjønt forholdene ligger betenkelig likt an.

2. Alle veier fører til Rom. Og Russland i særdeleshet er en efterkommer av det Øst-Romerske rike i Konstantinopel. Da Ivan den tredje, storfyrste av Moskva, i 1472 giftet sig med Sofia Paleolog, arvingen efter de siste bysantinske keisere, var det et ytre tegn på det faktum at det Øst-Romerske rike fortsatte å eksistere på høiere breddegrader og under navn av Russland. Dette moment har fylt op hele Russlands historie, og blandet med den pan-slaviske idé og selvfølgelig også med materielle spørsmål, har det ledet til endeløse kriger like til nu, dels med den annen arving i Konstantinopel, de ottomanske sultaner, dels med det latiniserte Vesten, særlig Polen.

Verdenskrigen har brutt ned tronen til de russiske cesarer (tsar er cesar), likesom for de andre efterfølgere av Roms keisere i Berlin, Wien og Konstantinopel. Men på verdens politiske sjakkbrett er Russland i grunnen fremdeles karakterisert som et av den romersk-bysantiske statsidé fremgått samfund, og spesielt som den nordlige del av den østlige halvpart av verden. Vi finner også igjen i bolsjevismens européiske ambisjoner adskillig av de forlorne pan-slaviske ideer om det gamle Europas gjenfødelse ved Russland.

*

Slik er de naturgivne kraftlinjer i Russlands utenrikspolitikk. Fra sin centralstilling mellem maktene dras Russland nu som før mot vest, mot øst, mot nord, mot syd. Likesom tsar-regjeringen arbeider bolsjevikkene på alle kompassretninger. Samler kanskje nu og da sin kraft på én linje. Kastet tilbake der, legger de sig på en annen. Men med revolusjonen er skjedd to radikale endringer. For det første kjenner Russlands utenriksmål ikke lenger andre grenser enn jordklodens. Det streber ikke lenger som før bare til havet, det fri hav på alle kanter. Det stopper ikke lenger op ved de store européiske nasjonalstater. Men sikter nettop på å tilintetgjøre også disse i deres egenskap av kapitalistiske og imperialistiske stater. For det annet: det skal ikke lenger være nasjonal storrussisk erobringspolitikk, men „befrielse“ av all verdens undertrykte klasser og folk i en sammenslutning av socialistiske republikker, uten noget folk som det egentlig herskende.

Russland er stillet i verdensrevolusjonens tjeneste. De russiske soldater avlegger ikke lenger ed til cesar. De må foran Lenins grav sverge å kjempe for verdensrevolusjonen.

II.

Verdensrevolusjonen.

Russlands nuværende utenrikspolitikk er således behersket av bolsjevikkenes fanatiske trang til å utvide feltet for deres blodige eksperimenter til hele verden. Den idé som ligger til grunn for planen om denne kommunistiske verdensrevolusjon er at bolsjevikkene ved hjelp av den organiserte revolusjonære arbeider- og bondebevegelse i de forskjellige land; ved å utnytte motsetningene mellem de øvrige makter; ved å reise Østens folk mot imperialismen, skal med Sovjetforbundets diplomati og maktmidler efterhånden få bragt revolusjonen seierrik gjennem Europa. Revolusjonen skal — med Asias hjelp — tilbakelegge fortløpende eller sprangvis den samme vei fra øst mot vest som den store franske revolusjon tilbakela fra vest mot øst, nemlig de 2700 kilometer fra Moskva til Paris. Da, om ikke før, skal også kapitalismens og imperialismens hode, som er London, måtte bøie sig.

Det kommunistiske verdenskomplott arbeider således på fem linjer.

1) Klassekampen i de kapitalistiske land.

2) Utdype den økonomiske verdenskrise.

3) Øke motsetningen mellem de kapitalistiske makter, mellem seierherrene fra verdenskrigen innbyrdes, og mellem seierherrene og dem som tapte.

4) Reise de farvede raser, gule, brune, svarte, og særlig Østens folkeslag, mot de hvite.

Ved siden av disse fire linjer som kunde sammenfattes i denne ene: å gjøre mest mulig vondt i verden, kommer en femte hovedlinje:

5) Styrke og utbygge Sovjetforbundet dels som maktfaktor, dels som propaganderende eksempel.

I en revolusjon som den russiske blir den indre politikk likefrem en linje i utenrikspolitikken.

*

Man har spurt hvem som leder dette verdensomfattende ødeleggelsesarbeid. Om Russland bare er et offer for den kommunistiske internasjonale (Komintern)? Eller om Komintern er et redskap for sovjetregjeringen?

Den som har lest den av de foregående artikler som handlet om det politiske styresett i Rusland, vil ikke være i tvil om det virkelige forhold. Den virkelige regjering i Russland, faktisk, og egentlig også formelt (for i diktaturstyret land er diktaturets innehaver formell regjering), det er det russiske kommunistiske partis centralkomite og dennes utøvende utvalg, det Politiske byrå, hvilke bestemmer såvel Sovjetforbundets som Kominterns politikk.

Bolsjevikkene kaller gjerne den kommunistiske internasjonales utøvende komite (der er sammensatt av representanter av de forskjellige lands kommunistpartier) for verdensrevolusjonens generalstab. Og med rette. Det er en stab. Men sjefen, den kommanderende general, det er det russiske politiske byrå. Som overflødig bevis ser vi da også hvorledes stridighetene i det russiske kommunistparti straks forplanter sig til Kominterns seksjoner rundt om i verden, for der i sin tid pent å bli avgjort i samme retning som i Russland og efter direktiver derfra.

Med alt dette kan man ikke si at bolsjevikkenes internasjonale revolusjonsvirksomhet er jevngodt med et russisk arbeid for verdensherredømme. Men det er i bolsjevikkenes utenrikspolitikk vanskelig å avgjøre hvor de russiske interesser slutter og de internasjonale begynner, eller omvendt. Russlands folk selv, i sin store masse, mener at de og deres land er solgt og forrådt for verdensrevolusjonens skyld. Men efterhånden som bolsjevikkene er støtt an mot realitetene ute i verden, er de egentlige russisk-socialistiske interesser, om enn ikke de russisk-nasjonale, trådt mer og mer i forgrunnen. Bolsjevikkene søker å forene det internasjonale og det russisk-socialistiske synspunkt i ett ved å si at verdensrevolusjonens sak fremmes best ved å fremme Sovjetforbundets sak.

Et skritt i samme retning er at teorien om muligheten av socialismens gjennemførelse i Russland alene, seiret over hypotesen om verdensrevolusjonens nødvendighet. Og det er kanskje symptomatisk at den siste lære vesentlig er representert av jøder med Trotsky i spissen.

III.

Propaganda. Erstatning. Dumping.

Propagandaen, erstatning og dumping, det er de tre store almindelige stridsspørsmål mellem verden og Russland.

Propaganda er i en sum bolsjevikkenes revolusjonære virksomhet rundt om i landene. Å opgi propagandaen er for bolsjevismen å opgi å puste. Det gjelder ikke alene den indirekte som består deri at de eksisterer. Men den direkte propaganda. For da bolsjevismen er en bevegelse mer ødeleggende enn byggende, er det farlig for den å sitte stille. Den må, hjemme som ute, stadig søke fremover, hvis den ikke som ilden skal fortære sig selv og gå tilgrunne.

Bolsjevikkene hevder at propagandaen i utlandet gjør sig selv. Deri har de forsåvidt rett som det for en stor del er forholdene som skaper bolsjevisme, såsom økonomisk krise, arbeidsløshet o. s. v.; likesom bolsjevismen i det hele tatt egentlig ikke er en årsak til den verdenskrise vi gjennemlever, men en av dens følger. Men her er dog en sterk vekselvirkning. Bolsjevikkene i Russland streber bevisst på å arbeide op krisen, og de gjør den farlig. Skal derfor verden helbredes av sine sår, er det nødvendig å holde bort smitten fra Russland, hvis basiller fyker rundt og infiserer hele verden.

Når bolsjevikkene således gripes flagrante delicto i propaganda, svarer den offisielle bolsjevikk-regjering med å kaste skylden på den kommunistiske internasjonale, som fremstilles som en nærmest brysom organisasjon på hvis virksomhet sovjetregjeringen dessverre ikke er i stand til å øve nogen avgjørende innflytelse. Dette kan være riktig nok. Likesom denne fasade-regjering som sovjetregjeringen er, ofte heller ikke kan gjøre noget med hvad det politiske statspoliti (G. P. U.) foretar sig. Saken er, som man forstår, at rette vedkommende er her hverken sovjetregjeringen eller Komintern, men partiets centralledelse som er Russlands regjering de facto og de jure, og uten hvis samtykke hverken sovjetregjeringen eller Komintern kan eksistere en dag eller foreta sig noget av betydning. Hvis verden ikke vil fortsette å bli holdt for narr, må den derfor enten forlange at sovjetregjeringen erkjenner sin og Kominterns avhengighet av partiets centralledelse. Eller de utenlandske regjeringer som vil anerkjenne bolsjevikk-styret må akkreditere sine representanter til Russlands virkelige regjering, altså efter omstendighetene Centralkomitéens politiske byrå eller G. P. U.

Dette er sakens formelle side. Sakens reelle kjerne er naturligvis at propagandaen kommer til å fortsette på den ene eller annen måte så lenge bolsjevikkene eksisterer. For propaganda er et livsspørsmål for dem. Det er i det hele tatt helt og holdent en illusjon å tro på nogen dypere og varig forsoning mellem Sovjetforbundet og den øvrige verden. De er ild og vann.

*

Det annet evige tvistepunkt mellem verden og Russland er spørsmålet om betaling av den tidligere russiske statsgjeld til utlandet, og om erstatning til utlendinger som har lidt tap i Russland ved nasjonaliseringen av bedrifter og varer.

Bolsjevikkenes standpunkt er dette at de er villig til å betale en mindre del av førkrigs-gjelden mot å få nye lån, idet de da vil slå avbetalingene på den reduserte gamle gjeld sammen med avbetalingene på den nye. Med andre ord, utlandet skal ikke alene stryke den vesentligste del av sine fordringer og gi bolsjevikkene pengene til å betale resten, men også yde nye forsyninger som kan fremme verdensrevolusjonen, således at bolsjevikkene om lykken er god, i sin tid kan få allting avskrevet.

Krigslånene, hevder bolsjevikkene, er ydet russerne for at disse skulde la sig slå ihjel for de allierte. De behøver derfor ikke å betales tilbake.

Ennu mindre er bolsjevikkene villig til å yde erstatning til de private fordringshavere. Leninismens ABC, altså den opfatning som innpodes i de russiske masser, uttaler derom for så vidt industrien angår, flott og freidig følgende:

„Før krigen var i den russiske industri nedlagt omkring 1500 millioner gullrubel (3000 millioner kroner) utenlandsk kapital. Ved å nasjonalisere industrien tilintetgjorde vi utlendingenes rett til denne kapital. Det er visstnok så at de kapitalistiske makter fortsetter fra tid til annen å begynne å snakke om fordringer fra de forhenværende utenlandske eiere av kullgruber i Donets eller fabrikker i Ural, men vi akter ikke å anerkjenne disse fordringer. Imidlertid har vi interesse av at utlendinger nu legger penger i utvikling av vår industri, særlig i de områder hvor det for øieblikket er vanskelig for oss.“

For Norges vedkommende gjelder erstatningsspørsmålet et beløp som nu med renter dreier sig omkring 400 millioner kroner. Nasjonaløkonomisk sett er det ikke bare nogen kapitalister, men vårt hele land, og også arbeiderne, som er blitt frarøvet denne sum. Det er forresten også mange småfolk blandt de direkte skadelidende. Skaden er for stor og fornærmelsen for grov til at denne sak skal gjemmes og glemmes. Så meget mer som bolsjevikkene likeoverfor Norge ikke kan påberope sig de vanlige henvisninger til intervensjon og til Bessarabias løsrivelse. I særdeleshet er nasjonaliseringen uten erstatning av innførte, ikkebetalte varer det mest åpenlyse brudd på eksisterende internasjonale avtaler.

Det er almindelig at ansvarsløse mennesker ikke har lyst til å betale hvad de skylder. Og bolsjevikkene finner gjerne øren når de blandt de russiske masser agiterer mot utlandets fordringer, og viser den symbolske russiske arbeidsmann som ved revolusjonen kaster av sin bøide rygg en veldig sekk med utenlandsk milliard-gjeld. Allikevel vilde nok det russiske folk gjerne betale, om de til gjengjeld kunde bli kvitt bolsjevikkene.

Men selv med bolsjevikkene ved makten er det et meget mer reelt grunnlag for ordning av erstatningsspørsmålet enn av spørsmålet om propaganda. Likeoverfor en samlet og bestemt internasjonal aksjon vilde Russland måtte erkjenne sine forpliktelser. Selv om det nok som det fallerte land det er, vil kunne opnå en rimelig akkord.

*

På lignende måte som vedrørende erstatning og propaganda blir verden også spilt på nesen av bolsjevikkene ved utenrikshandelmonopolet og ved en dumpingtrafikk hvormed bolsjevikkene slår to fluer i ett smekk: skaffer sig valuta og dessorganiserer utlandets handelsomsetning. Sovjetforbundet er den mektigste og farligste trust i verden. Og selv om bolsjevikkenes økonomiske virksomhet i utlandet som i Russland er en stor bluff, så er det iallfall så meget realitet i denne at bolsjevikkene kan prestere den vektforskyvning som er istand til å avgjøre balansen på en rekke økonomiske områder.

Monopolet på utenrikshandel setter bolsjevikkene istand til å optre samlet likeoverfor de utenlandske forretningsfolk. Forhindrer konkurranse mellem deres egne organer og gjør at de kan spille de, utenlandske konkurrenter ut mot hverandre, og derved opnå gunstige priser både ved salg og kjøp. Monopolet er således en viktig beskyttelse mot utenlandsk innflytelse i Russland og samtidig et virkningsfullt middel til fremme av bolsjevikkisk inntrengen i utlandet. Det er derfor rimelig at bolsjevikkene er opsatt på å oprettholde dette system. Mens den kapitalistiske verden ennu ikke har funnet de rette midler til å nøitralisere det.

Det må her også nevnes at bolsjevikkene av politiske hensyn søker å tvinge utviklingen av Russlands økonomiske liv i retning av øket industrialisering, å omgjøre Russland fra et vesentlig landbruksland til et industriland. Før krigen var landbrukets produksjon i Russland halvannen gang industriens. Nu er industriens produksjon like med eller noget mer enn landbrukets. Denne utvikling kan, hvis den fortsetter — og derpå settes alle krefter inn — ikke undgå å forrykke ennu mer Russlands plass i verdenshusholdningen og yderligere skjerpe motsetningen mellem Russland og den kapitalistiske verden. Særlig vil Russland kunne oversvømme Østen med sine industriprodukter. Men det er heller ingen tvil om at bolsjevikkene forbereder sig på å kunne drive dumping i stor stil med industrivarer også på Vestens markeder.

Således holder på å utvikle sig motsetninger som minner noget om Tysklands stilling før verdens krigen.

*

Det er også et fjerde almindelig punkt som er en alvorlig anstøtssten mellem Bolsjevikk-Russland og verden. Det er bolsjevikkenes grusomme regime og deres undertrykkelse av frihet og religion.

Bolsjevikkene avviser omtalen av dette som en innblanding i Russlands indre anliggender eller som propaganda mot Sovjetforbundet. Men slikt er en ripost i luften. Ti for det første er bolsjevikkene et parti av erklært internasjonal karakter. Forholdene i Russland angår derfor verden. Men bortsett herfra, hverken kan eller vil den civiliserte del av menneskeheten i lengden stilltiende tolerere den trafikk som fortsetter i Russland. Likeså litt som et kultivert samfund kun til visse grenser tåler at en familiefar på en åpenlyst umenneskelig måte tyranniserer sin familie. Og særlig når dette skjer i hensikt å berede det øvrige samfund en lignende skjebne.

IV.

Russlands hånd over hele Asia.

Bolsjevikkenes kamp for verdensrevolusjonen er en krig på to fronter. Verdensrevolusjonen skal som vi så, fremgå av to bevegelser: av proletariatets kamp i Europa og av den nasjonale reisning hos Østens undertrykte folk.

For å orientere oss nærmere i Russlands nuværende utenrikspolitikk skal vi derfor se litt på bolsjevikkenes politikk i Østen og på Russlands front mot Europa.

Russlands grenser mot Asia er tre ganger så lange som dets grenser mot Europa. Men disse grensers relative betydning står snarere i det motsatte forhold. Et sodt begrep om det gir de samferdselslinjer, særlig jernbanene, som fører over grensene. Russland er bundet til Vesten ved havet og ved 10—12 viktige jernbanelinjer. Mens Russland mot Østen bare har den transsibiriske jernbane og et par mindre linjer mot Orienten, og ellers gamle karavaneveier. Russlands utenrikshandel med Østen er da også bare en brøkdel av handelen med Vesten.

Vikingen Høskulds grav ved Kiev.

Fra Russlands grense mot Tyrkiet.

Imidlertid er det den betydningsfulle forskjell at mens Russland i vest kommer langt ned i kulturrekken, så kan det i øst posere som kulturbærer, som den første blandt like. Ja, dette å være et bolverk mot Asia har vært Russlands verdenshistoriske misjon. De asiatiske horders kraft blev brutt i Russland. Men denne kamp slet op Russlands krefter innad og utad, og satte det langt tilbake i utviklingen. Resultatet er hvad vi ser idag. Uten Djengis-Khan ikke Lenin.

Når nu også bolsjevikkene kaster sine øine på Østen, så er det i mangt bare fortsettelse av tsarenes politikk. Men også noget nytt er kommet til. Dette nye er at Østen befinner sig i minst like sterk gjæring som Europa, og at Russland griper inn i denne gjæring, ikke bare som erobrer, men under to andre bestemte former. For det første som en forbundsfelle for Østens nasjonalister i reisningen mot den européiske imperialisme. For det annet som forkjemper for Østens proletariat også mot dets egne nasjonale herrer.

*

I begynnelsen optrådte bolsjevikkene vesentlig i den første rolle. Moskva hjalp Kemal Pasja til å slå grekerne, d. v. s. faktisk engelskmennene. Hjalp Persia og Afganistan til å avkaste det britiske formynderskap. Opererte i Kina sammen med det kinesiske selvstendighetsparti.

Først 1920 efterat bolsjevikkene hadde tilstrekkelig konsolidert sig såvel i Europa som i Asia, trådte den annen side av virksomheten i Østen fullt frem.

Høsten 1920 sammenkalte den kommunistiske internasjonale en Orient-kongress i Baku, hvor der møtte næsten to tusen delegerte fra hele Østen. Det blev der ikke lagt skjul på at Russlands østpolitikk ikke alene tilsiktet Østens befrielse fra de imperialistiske stormakter, men også dens bolsjevisering.

„Vi bevebner oss mot det engelske borgerskap,“ sa formannen Zinovjev, presidenten i den kommunistiske internasjonale. „Vi skal gripe den engelske imperialisme i strupen og kaste den til jorden. Det er mot den engelske imperialisme vi må rette det kraftigste slag. Men samtidig må vi vekke Østens arbeidende klasser til å bekjempe overklassen hvem den enn er. Den revolusjon som nu begynner i Østen har ikke til hensikt å be de engelske imperialister å fjerne sig fra bordet, for at de rike innfødte kan innrette sig så meget behageligere.“

Kongressen blev ledsaget av et almindelig fremstøt i Asia. Georgia og Armenia blev oversvømmet av den Røde Armé og omdannet til sovjetrepublikker. I Persia rykket bolsjevikkene også inn, men måtte gå tilbake. I Central-Asia derimot blev emirene av Bokhara og Khiva jaget, og de to land organisert som sovjetrepublikker. Senere kom de revolusjonære begivenheter i Kina og urolighetene i India. Og som betegnende eksempel kan nevnes at bolsjevikkene endog fordømmer Gandhis virksomhet som værende borgerlig politikk.

Slike ting gav nasjonalistene i Østen noget å tenke på. Det har liten hensikt for dem å fri sine land for de européiske imperialister for bare å bli tatt av Russland, og ovenikjøpet drept eller plyndret av sine egne landsmenn. Efterhånden er således inntrådt en viss reaksjon over hele Østen mot kommunismen.

*

Dette betyr dog ikke at bolsjevikkene er satt ut av spillet. Den dobbeltkamp som Østens nasjonalister fører, gjør stillingen for dem komplisert. På den ene side kampen mot Europa. På den annen side den truende sociale revolusjon og fordelene og farene ved å innlate sig med Moskva. Bolsjevikkene har fremdeles sine chanser blandt Østens masser også efterat de har kastet masken, og brutalt setter alt inn på proletariatets diktatur og klassekamp. I særdeleshet gjelder dette India og Kina med deres store bondeproletariat, og Japan med dets voksende industribefolkning.

Ikke uten grunn peker bolsjevikkene på at forholdene i India og Kina i meget ligger lignende an som i Russland før revolusjonen. Hovedmassen av befolkningen er fattige bønder som bærer en stor del av samfundets byrder på sine skuldre. Og likesom i Russland den sociale revolusjon seiret ved at det revolusjonære arbeiderparti fikk trukket med sig de fattige bønder, så går bolsjevikkenes politikk i India og Kina ut på å oprette arbeider-, bonde- og soldaterråd (sovjetter) som revolusjonære organer, idet åndsproletariatet og arbeiderproletariatet skal spille rollen som førere for bondebevegelsen.

I Kina eksisterer allerede en sovjetregjering ved siden av de nasjonale regjeringer, og med en Rød Armé og alt annet tilbehør, revolusjonstribunaler (tjeka) ikke undtatt. Hvad særlig de vestlige kinesiske biland angår, Mongoliet og Øst-Turkestan, så er den russiske innflytelse der dominerende og voksende. Disse land kan åpnes økonomisk og kulturelt bare ved medvirkning fra den russiske side. De er blitt vanstyrt fra Peping, og det har ikke vært vanskelig for bolsjevikkene å få tilhengere, når de der forkynner samme frigjørelse fra Kina som de i Kina preker frigjørelse fra England, Amerika og Japan.

Ytre Mongoliet er forlengst omdannet til to såkalte folkerepublikker som faktisk er forbundet med Sovjetforbundet og styres fra Moskva. Russland er også nu igjen fast installert langs den øst-kinesiske jernbane gjennem Nord-Mansjuriet.

Videre har bolsjevikkene forenet Turkestan og Sibir med en jernbane parallelt med den kinesiske grense, og har flyttet hovedstaden i russisk Central-Asia østover slik at den samtidig kan bli et slags centrum for kinesisk Turkestan. Hele veien langs grensen i Asia er også organisert sovjetrepublikker hvor mnasjonalitetene tilsvarer dem på den annen side av grensen, mot Persia, Afganistan, Øst-Turkestan, Mongoliet. Og i Orienten underholder bolsjevikkene vennskapelige forbindelser med de mest nasjonalistiske og antieuropéiske makter, Tyrkiet og Afganistan, forbindelser som koster innrømmelser, men formentlig betaler sig, idet på denne måte Russlands innkretsning brytes i syd. Likeledes søker de å trekke de orientalske land til sig ved gunstige handelsoverenskomster, og har spesielt forsøkt å gjøre det bekjente marked i Nedre Novgorod til et handelscentrum for Østen.

Således og på hundre andre måter foregår den bolsjevikkiske infiltrasjon i de asiatiske land, og forbereder disses overgang til sovjetrepublikker, når de er tilstrekkelig bearbeidet, og tiden ellers er inne.

*

En stor fordel for Russland ved denne virksomhet i Øst som for en vesentlig del foregår i muhammedanske land, er at Russland selv har så mange muhammedanske undersåtter, omkring 20 millioner. Bolsjevikkene er derfor også betydelig mer tolerante mot Islam enn mot de andre trosretninger. Man har endog — men med en sterk overdrivelse — i Russlands macchinasjoner i Asia villet se en allianse av bolsjevismen og Islam. Dette er kun sant til en mindre grad, for bolsjevismen er mot all religion. Og islam på sin side arbeider på å løsrive de muhammedanske områder av Russland, dels på religiøst grunnlag (panislamisme), dels etnisk (pantyrker, panturaner).

Derimot er det så, at ingen steder blander planene om verdensrevolusjon sig slik med de gamle russiske, mystisk stemte drømmer om verdensherredømme, som i bolsjevikkenes agressivitet i Østen. Da denne virksomhet på sin måte bare er en fortsettelse av Russlands tidligere bestrebelser, finnes også til bolsjevikkenes disposisjon en mengde materiale og mange brukbare folk som er fortrolig med alle hithørende problemer. Og nye utdannes, russiske som innfødte. I Moskva er et stort institutt for Østens sprog, kultur og politikk, og også to egne universiteter for Østen. Og i Turkestan f. eks. er, eller ialfall var, en militær høiskole hvor årlig utdannes noget sådant som 60 militærpolitiske agenter for Østen. Likesom en mengde asiater får utdannelse i Sovjetforbundet som militære befalingsmenn.

*

Hvad er så bolsjevikkenes store mål for denne politikk i Østen?

Det er allerede antydet, men vi skal presisere det. Det er for det første å gjøre situasjonen så broket som mulig for kolonimaktene, å binde deres krefter, ødelegge deres markeder, reise Østens folk, gule og brune, til revolt mot Europa. For det annet er det utvidelse av Sovjetforbundet.

Bolsjevikkenes østpolitikk får således karakteren av en veldig diversjon eller demonstrasjon i forhold til den revolusjonære bevegelse i Europa. Og hovedformålet for disse bolsjevikkiske kombinasjoner er å komme England tillivs.

V.

Russland og England i Østen.

For en russisk politikk som kjenner sin begrensning synes det som et godt forhold til England og det britiske rike skulde være et mål verd å strebe efter. I den grad trenger de to land hinannen og kan utfylle hinannen. Men faktum er at siden russiske og britiske interesser er kommet hverandre nær i Østen, har i over hundre år rådet mer eller mindre sterk motsetning mellem disse den største sjømakt og den største landmakt. Ennu nogen måneder før verdenskrigen skrev en av Russlands mest fremstående statsmenn (førsteminister Witte): „England er vår hovedfiende, likesom det alltid har vært motstander av enhver frittstående stormakt.“

Denne motsetning er blitt voldsomt øket ved bolsjevikkrevolusjonen. Bolsjevikkene er på det rene med at England er den virkelige hindring for verdensrevolusjonen. England er den russiske revolusjons hovedfiende, likesom det var den franskes. Hvor Russland vender sig i verden, i Europa, i Asia, møter det England. Å ramme England blir hovedmålet for den bolsjevikkiske politikk, likesom det var det for den franske revolusjon og Napoleon, og for Tyskland. Og også veiene til å ramme England er stort sett de samme. Enten å lamme England direkte på de britiske øier, eller indirekte på det européiske kontinent og i de oversjøiske besiddelser, særlig India.

Russland kan ikke som Napoleon og Tyskland tenke på landgang i Irland og Syd England, eller bruke luftskib og undervannsbåter. Men det har et ikke mindre virksomt middel: propaganda og den revolusjonære arbeiderbevegelse. Og hvad Englands østlige imperium angår, så ligger forholdene ganske anderledes gunstig til for Englands nuværende fiende enn i sin tid for Napoleon og Tyskland, som var skilt derfra ved hav behersket av den britiske flåte.

Bolsjevikkene i Russland ser chansen og arbeider energisk på å utnytte den.

Mot Englands herredømme på sjøen søker Russland å sette en eurasiatisk overland-politikk, en forstørret utgave av Napoleons kontinentalsystem. Russlands politikk i Østen løper ut i ett: kampen mot det britiske rike som konkurrent i Asia og dominerende makt i Europa. Det er en motsetning hvis katastrofale følger for den ene eller annen part kan opholdes, men ikke fjernes ved de overenskomster som er mulig mellem Russland og England under de nuværende forhold.

Derfor tar også bolsjevikkenes virksomhet i Orienten og det Fjerne Østen til syvende og sist sikte på India, hovedhjørnestenen i det britiske rike, og som hvert åttende menneske i England er avhengig av for sitt levebrød. Kan Russland samtidig ramme de andre makter, så er det for bolsjevikkenes planer bare en ekstra fordel.

Således forberedes foruten en revolusjon i Kina også en koncentrisk innvirkning mot India og reisning der. Man behøver ikke her nettop å tenke på militære operasjoner fra Russlands side. Det som det gjelder i første rekke er, her som ellers, det revolusjonære undergravningsarbeid. Bolsjevikkiske emissærer oversvømmer Østen, trots alle avtaler om avhold fra politisk propaganda. Termittene er i travel virksomhet i alle land, fra Afrika og Jemen til Java og Korea. På de eldgamle handelsveier gjennem det indre Asia og Kina, og langs kystene fra det Indiske havs og Stillehavets havnebyer søker den bolsjevikkiske innflytelse å trenge inn i Britisk India.

Ikke uten resultat. Moskva noterer med stolthet at mens det i 1927 var 129 streiker i India med 131 000 deltagere og to millioner tapte arbeidsdager, var det i 1928 allerede 203 streiker med en halv million deltagere og 31½ million tapte arbeidsdager. I 1929 og 1930 er situasjonen ytterligere skjerpet og har utartet til alvorlige blodige sammenstøt.

Det er heller ingen tvil om at et militært angrep på India er en eventualitet som engelskmennene også må regne med. Et slikt foretagende er riktignok risikabelt, hvad enten det foretas i forbindelse med et oprør i India eller ikke. Men på den annen side kan man ikke se bort fra at hvis det først kommer til en avgjørelseskamp, så har Russland alle fordeler av å forsøke også et angrep mot India. Lykkes det, vil det fullstendig ødelegge det britiske herredømme der, og virkningen av en slik katastrofe kan ikke beregnes på forhånd. Mislykkes det, så er iallfall engelskmennenes stridskrefter blitt bundet i India.

*

Sa langt er tingene dog ennu ikke kommet i Østen. „Den store dag“ som bolsjevikkene forbereder, lar vente på sig. Det har imidlertid også for oss sin betydning å følge med disse begivenheter i Østen som bak det tilsynelatende kaos har sin dype mening, og hvis tilbakeslag kan komme til å ramme oss sterkere enn mange andre politiske hendelser som nu optar vår interesse og fyller våre aviser. Kina er faktisk allerede blitt krigsskueplass for de makter som kjemper om hegemoniet i verden. Den russisk—japanske krig 1904—05 gav støtet til den cyklus av krig og revolusjoner som verden derpå måtte gjennemgå. Kanskje vil også den næste store krig bryte ut i Østen eller for Østens skyld. Tilløp til ny manchurisk krig har vi allerede hatt.

VI.

Russlands front mot Europa.

Russland har slik som forholdene nu ligger an en dobbelt front mot Europa: en ytre og en indre. Den ytre er Russlands nye vestgrense fra Petsamo til Svartehavet. Den indre er de revolusjonære arbeiderpartiers kampfront i de européiske land.

Vi vil her holde oss til den ytre front og undersøke Russlands forhold til dets naboer i vest.

*

Bessarabia er det store stridsmål mellem Russland og Rumenia. Deres standpunkter i denne sak synes uforsonlige, således som det også har vist sig under de resultatløse underhandlinger mellem de to makter. Bessarabia blev okkupert av rumenerne i begynnelsen av 1918 og senere med de allierte stormakters samtykke innlemmet i Rumenia. Denne foranstaltning er foruten på makt, grunnet dels på etniske hensyn, dels på den kjensgjerning at Bessarabia i tyrkertiden var en del av fyrstendømmet Moldavia, som hvis efterfølger Rumenia regner sig. På den annen side har Bessarabia egentlig aldri tilhørt selve Rumenia, men blev tatt av russerne fra tyrkerne i 1812, før det ennu eksisterte nogen rumensk stat. Videre utgjør rumenerne ikke fullt halvparten av den samlede befolkning i Bessarabia. Den russiske noget over fjerdeparten. Men regner man dertil russifiserte jøder, blir antall russisk talende omtrent som antall rumenere, omkring en million. Resten er særlig tyskere og bulgarer. Den rumenske regjering har blankt avslått ethvert forslag om folkeavstemning og driver undertrykkelsespolitikk mot alt russisk. Bolsjevikkene på sin side er selvfølgelig villig til å innrømme Bessarabia selvstendighet og har på sovjetbredden av Dnjestr (grenseelven) laget en liten autonom moldavisk republikk som lokkemat. Men de avslår hårdnakket å gi sitt samtykke til den nuværende ordning. Mellem Russland og Rumenia er ingen forbindelser, ikke fred og ikke krig.

Det er å merke at misstemningen i anledning av Bessarabia deles av de fleste russere. Deres nasjonale følelser er oprørt over rumenernes foregivne utakknemlighet. Rumenia, for hvis befrielse Russland har ført fem blodige kriger med tyrkerne. Det er her agitasjonen fra panslavismens dager som går igjen. Imidlertid vil man også lett forstå Bessarabias reelle betydning for Russland og i særdeleshet for bolsjevikkene. For det første er det et rikt land av Danmarks størrelse og Norges folkemengde. For det annet er det nøklen til en av tilgangene til Konstantinopel, vilde bringe Russland ned til Donau og mere inn på livet av Balkanstatene, samtidig som Rumenia blev betydelig svekket og Ukrainas forsvarslinjer fremskutt de 100—200 km. fra Dnjestr til Prut. Som det nu er, ligger f. eks. Odessa, Russlands største by og havn ved Svartehavet, bare 25 km. fra den rumenske grense.

Å gjenerhverve Bessarabia er således et viktig mål for den russiske utenrikspolitikk. Men de videre mål i denne retning, hvilke samtidig forfølges også på andre veier, er naturligvis revolusjonering av hele Balkan.

Da Rumenia står i den Lille Entente og er i forsvarsforbund såvel med Polen som med Frankrike, så er det bessarabiske spørsmål et européisk spørsmål, og ved et merkelig tilfelle minner det mellem Europa og Russland i meget om Elsass-Lothringen mellem Frankrike og Tyskland.

*

Blandt verdenskrigens mange uventede resultater var også gjenoprettelsen av et helt selvstendig Polen. Et uventet resultat, fordi det forutsatte at både Tyskland og Russland blev slått.

Det mest karakteristiske for det polske folkeområde i utenrikspolitisk henseende er at det, med undtagelse av Karpaterne, ikke har naturlige grenser. Klemt som Polen ligger mellem hammer og ambolt har det derfor valget mellem å beherske så meget som mulig, eller gå til grunne. Efter dette prinsipp har Polen også erhvervet den grense med Russland som blev fastslått ved freden i Riga 1920, og siden utfylt ved at Øst-Galisia blev innlemmet i Polen på tilsvarende måte som Bessarabia i Rumenia.

Denne grense faller stort sett sammen med Polens grense av 1772 og går en 100 km. østenfor den faste østfront under verdenskrigen. Men dette er så langt inn i Russland, at Polen optar to store utløpere av kompakt russisk befolkning, hviterussere i nord, ukrainere i syd. Av Polens 30 millioner innbyggere er minst 7 millioner russere (foruten 3 millioner jøder og 2 millioner tyskere). I området meliem østgrensen og den kompakte polske befolkning utgjør russerne omtrent ⅔ av befolkningen, således at sovjetrepublikkene Hvite-Russland og Ukraina får hvert sitt irredenta i Polen, på henholdsvis 2 og 5 millioner landsmenn. Og da polakkene i disse omstridte områder gjerne utgjør overklassen og hviterussere og ukrainere underklassen, fordobler den sociale konflikt den nasjonale motsetning.

På den annen side går Polens historiske østgrense ennu lenger mot øst enn den nuværende, nemlig ved Dnjepr. Skjønt det finnes ikke nu mange procent polakker i grensedistriktene på russisk område, stiller polakkene sig på det standpunkt at det er i Sovjetforbundet og ikke i Polen at de hviterussiske og ukrainske irredenta ligger. Polakkene vil løsrive Ukraina og Hvite-Russland fra Stor-Russland for sammen med disse og Litauen å danne et stormektig forbund på 70 millioner mennesker som under polsk hegemoni kan holde Tyskland og Russland stangen.

Det anførte er tilstrekkelig til å vise hvilken stor latent krigsfare er tilstede mellem Polen og Russland, selv bortsett fra verdensrevolusjonen. Også her kan nemlig bolsjevikkene, og ennu mere enn i det bessarabiske spørsmål, regne på det russiske folks nasjonale tilslutning. Polakker og russere har vært arve- og erkefiender i over 900 år (siden polakkene overfalt Kiev i 1016 mens skandinavene ennu satt der), og det bitre fiendskap er ytterligere skjerpet ved at polakkene er romersk-katolske. I det berømte kloster i Kiev kan man se hvorledes sporene av det polske bombardement i 1920 er til varig ihukommelse avmerket med røde linjer rundt de utfylte granathuller i murveggene, og i Varsjava rev polakkene i 1923 ned den gresk-katolske domkirke.

Med 2 millioner tyskere og 7—8 millioner russere innen sine grenser har Polen ikke bare en materiell svakhet, men også en moralsk sårbarhet som økes dels ved Danzig-korridorens urimelighet, dels ved den nasjonale autonomi som de hviterussiske og ukrainske folk nu har på den annen side av grensen i Sovjetforbundet.

Denne fare blir ennu større ved de lokkende perspektiver som en bolsjevisering av Polen åpner for verdensrevolusjonen. Sovjetforbundet vilde komme i direkte berøring med Tyskland; vilde over Krakau kunne virke mot Tsjekko-Slovakiet, hvor der er så mange kommunister, og mot Wien „halvtredjeinternasjonalens“ centrum, og i det hele tatt mot Donau- og Balkanlandene. Hvis bolsjevikkene tar Polen, står de syv dagsmarsjer fra Berlin, tolv fra Wien, ti fra Budapest. Da vil også de baltiske stater kunne falle næsten av sig selv i bolsjevismens favntak. Videre er klart at når Frankrike er så sterkt engagert i Polen som det er, så vil Polens nederlag være et voldsomt slag for Frankrike. En bolsjevisering av Polen kunde frembringe en lignende virkning i Frankrike som en indisk revolusjon i England, kunde bli signal til en reisning i Paris, hvor valgene viser at kommunistene ikke er en faktor som man kan se bort i fra.

Undergravning og bolsjevisering av Polen kommer derfor for den nuværende russiske utenrikspolitikk næsten op mot arbeidet på å ødelegge det britiske rike. Og det er verd å legge merke til at i begge disse hovedmål faller revolusjonen på en måte i linje med nasjonalrussisk erobringspolitikk.

*

Vi går dernæst til de baltiske stater. Av disse blev som bekjent Estland og den nordlige halvpart av Lettland erobret fra svenskene av Peter den Store. Mens Litauen og den sydlige del av Lettland, hvilke var forenet med Polen, først kom under Russland ved Polens deling i slutten av 17-hundretallet. Det er også almindelig kjent at Peter den Store erobret Østersjøprovinsene for å skaffe Russland åpning mot Europa og adgang til havet. Disse mål som dengang skal ha kostet Russland 700 000 døde, er like aktuelle idag.

Betenker man at over 30 procent av Russlands utenrikshandel før krigen gikk over Østersjøen; at Russlands front mot Østersjøen er innskrenket omtrent til 1/20 av hvad den var før krigen og lett kan stenges; at Leningrad er tilfrosset 5—6 måneder av året; at den nordligste isfri havn er i Lettland; at størsteparten av Russlands østersjøiske opland ligger sønnenfor Leningrad med naturlig vei til Østersjøen over Lettland og Estland; tar man alle disse omstendigheter i betraktning, forstår man at Russland er sterkt interessert i igjen å få innlemmet disse små stater.

Dertil kommer vektige forsvarshensyn, økonomiske som strategiske. Estland og Lettland er å regne for bufferstater mellem England og Russland. For Englands grenser går i virkeligheten der hvor havet ender. Man kjenner sådanne bufferstaters skjebne. De er tilbøielige til å komme under vekslende innflytelse av de to store de adskiller. Russland frykter at England gjør de baltiske land, Estland og Lettland såvelsom Litauen, til et nytt Egypten, hvorfra England kan beherske det bakenfor liggende store russiske og forøvrig delvis også polske opland, og i tilfelle av krig ramme Russland på det mest avgjørende punkt. Fra Estlands grenser til Leningrad er 150 km. fra Lettlands grenser til Moskva 600 km. og tilsvarende mellemavstander til jernbanen mellem disse to hovedsteder, en linje som kan betegnes som ryggraden i Russland. Særlig hvis man også regner på Finnland, hvis grenser går 30 km. fra Leningrad, er det ingen steder hvorfra man så hurtig og effektivt kan ramme Russland.

Mens Estland og Lettland er forbundet i allianse, står Litauen i særstilling. Fordi det ikke har nogen felles grenser med Russland, men er skilt derfra ved Lettland og den brede arm som Polen strekker frem til Dvina. Og fordi at det på grunn av Vilnaspørsmålet er i sterk motsetning til Polen. Under Russlands krig med Polen i 1920 inntok Litauen en sovjetvennlig nøitralitet. Russlands politikk er å utbygge denne flanketrussel mot Polen og bro over til Tyskland som Litauen kan være, og i det hele tatt å holde vedlike den disharmoni som Litauens misnøie bringer i samarbeidet mellem randstatene.

*

Således finner vi langs den nye grense over kontinentet mellem Europa og Russland, fra den Finske Bukt til Svartehavet, overalt uløste spørsmål. Med hele tyngden av sin historie og av sterke politiske, strategiske, og økonomiske motiver drives Russland til å kreve en revisjon av grensene mot Polen og Rumenia, og til å søke frem til Østersjøen.

Ikke desto mindre er det et livsspørsmål for Europa å stabilisere denne grense, som tross alt er en brukbar likevektslinje mellem de to verdener.

Hvorvidt dette i lengden skal lykkes, beror for en vesentlig del på forholdet mellem Polen og Tyskland, hvilket igjen avhenger av forholdet mellem Frankrike og Tyskland. Det beror altså på en konsolidering av Europa.

Et annet viktig punkt i østfrontens stabilisering er at Vilna-spørsmålet bringes ut av livet, og at i det hele tatt de nasjonale spørsmål i Polen finner en tilfredsstillende løsning.

En tredje betingelse er at den offentlige mening i Europa forandrer sin inngrodde opfatning av at de baltiske stater er bestemt til før eller senere å falle tilbake til Russland. I virkeligheten har disse land nøiaktig samme beliggenhet og betydning i forhold til Kontinental Europa, Russland og Skandinavia, som Holland og Belgia mellem Frankrike, Tyskland, og England. Estland og Lettland svarer forbundet til Holland, Litauen til Belgia. Bortser man fra den kyniske mulighet at Polen og Russland blir enige om å dele de baltiske land mellem sig, for eksempel efter Dvina-elven (således at forholdet blir omtrent som det var i det 18. århundre), så vil ethvert forsøk fra Russlands side på å etablere status quo ante bellum i de baltiske stater nødvendigvis måtte føre til en polsk-russisk konflikt, som igjen vilde engasjere Polens allierte Rumenia og Frankrike. Sannsynligvis også Finnland. Ennvidere vilde det føre til alvorlige konflikter med England. Å bestride de baltiske staters selvstendighet er derfor å rulle op alle spørsmål, og selv er disse stater bestemt på å kjempe til døden for sin uavhengighet.

Det må også bemerkes at disse små stater — i motsetning til Polen og Rumenia — ikke har forsett sig mot Russland på andre måter enn ved sin eksistens, og ved at de har fått en for Russland generende og kanskje farlig beliggenhet. I og for sig skulde dette siste forhold, tross de foran anførte omstendigheter, ikke være mer umulig hverken økonomisk eller strategisk enn Hollands beliggenhet i forhold til Tyskland. Allerede før verdenskrigen var det da også russiske statsmenn, f. eks. førsteminister Witte, som tenkte sig at det kanskje vilde være fordelaktig for Russland, at Russland vilde vinne i homogenitet og fasthet, om det gav avkall på de vestlige fremmedfolk, og deriblandt Østersjøprovinsene.

Dette punkt vedrørende de baltiske stater er her omtalt såpass detaljert, fordi Russlands trykk på de baltiske stater er så umåtelig sterkt både indre og ytre. De er jo også de eldste av Russlands erobringer som bolsjevikkene ikke har tatt igjen. Hvis Europa lot de baltiske stater gå, vilde man antagelig opleve en videre repetisjon av Tsar-Russlands erobringer, og gjerne i kronologisk orden, først Polen, så Balkan eller Norden.

I særdeleshet vilde de skandinaviske stater snart få føle at de hadde revolusjonen nærmere inn på livet. Ja, det er spørsmål om det ikke er Norden som i særlig grad måtte ta følgene av de baltiske staters bolsjevisering. Finnland vilde bli omklamret og sterkt svekket ved en estnisk sovjetrepublikk i syd. Og at England førte både Napoleonskrigene og verdenskrigen vesentlig for Belgias og Hollands selvstendighets skyld, gir en antydning om viktigheten for Skandinavia av det her berørte forhold, selv om man ikke vil gå for langt i analogier.

*

Vårt naboland Finnland blev som bekjent erobret fra Sverige i 1808—09, idet Russland benyttet sig av sitt forbund med Napoleon. Finnlands erobring var lenge påtenkt (allerede i 1743 hadde Russland tatt Viborg len), og den hadde til hensikt å gjøre helt slutt på Sveriges herredømme på østsiden av Østersjøen; å sikre rikets hovedstad, Petersburg; å øke Russlands innflytelse i Østersjøen, og i Norden i det hele tatt; samt å forberede en videre fremtrengen mot Atlanterhavet.

Stort sett er disse forhold fremdeles like gyldige. Og om Russlands hovedstad er flyttet til Moskva, må man derfor ikke undervurdere Leningrads betydning for Russland. Leningrad er fremdeles et vindu mot Europa og et veldig industri- og kommunikasjonseentrum. Det er Russlands Hamburg.

Det er selvfølgelig ikke behagelig for Russland å ha grensen med en usikker nabo løpende snaue 30 km fra et så viktig punkt. Men dette er likeså lite som de andre foran nevnte hensyn noget livsspørsmål for Russland. Man kunde forsåvidt godt tenke sig at Finnland og Russland kan leve fredelig side om side, slik som vanskelig Polen og Russland. Der kommer imidlertid to momenter til og gjør det hele usikkert.

For det første er det den stigende indre motsetning i Finnland mellem fascistiske og demokratiske tendenser, og det iherdige revolusjonsarbeid som drives av de finske kommunister, ikke minst fra den annen side grensen. Tross Lappobevegelsens tilsynelatende triumf stikker bolsjevismen dypt i Finnland, sitter så å si i blodet hos en betydelig del av befolkningen. Og i Russland har Finnland et farlig naboskap. I særdeleshet da en mengde av de finske røde er flyktet dit og med uutslukkelig klassehat fortsetter sitt arbeid for å bolsjevisere sitt fedreland. De leder også en spesiell finsk sovjetrepublikk i Østkarelen, mellem den finsk-russiske grense og Hvitehavet.

Det annet moment som setter forholdet mellem Finnland og Russland i fare, er de finske aktivister. Disse vil gjøre Finnland til den første makt i Norden. De vil ha nøie samarbeid med de baltiske stater, med stammefrendene esterne endog statsforbund. De vil svekke Russland ved å splitte det, og selv ta Østkarelen og således få Finnlands østgrense skutt frem til den i og for sig naturlige grenselinje fra den Finske Bukt over innsjøene Ladoga og Onega korteste vei til Hvitehavet. Ikke få av de finske aktivister hevder også at Leningrad med omliggende Ingermannland egentlig hører til Finnland, eller iallfall bør være fristat. Ja, enkelte har ennu videre mål og vil utbrede Finnlands innflytelse til Arkangelsk, Vologda, til de beslektede syrianer, permjakker og volgafinner, altså over hele Nord-Russland, som jo også oprinnelig, før det blev stat, ganske riktig har vært finsk. Disse panfinske fremtidsplaner inneholder adskillige hypoteser og fantasterier, og deles heller ikke av nogen vesentlig del av det finske folk, som ser Finnlands fremtid som fortid i dets nordiske prinsipp. Men det er tilstrekkelig til å sette Russland på vakt på sin side. Såmeget mer som bolsjevikkene frykter i Finnland et mulig og farlig instrument for fremmed intervensjon.

Det opstår således på den finsk-russiske grense lignende motsetninger som på den polsk-russiske. I europeisk målestokk noget mindre betydningsfulle, men iallfall av største betydning for Skandinavia, og for Norge i særdeleshet, på grunn av Nord-Norges utsatte stilling. Finnlands samfundsbygning er riktignok sterk, og gjennemgående sund. Men den er også utsatt for voldsom påkjenning både innenfra og utenfra. Finnland kan nårsomhelst komme op i alvorlige konflikter, hvis resultat i ugunstig fall kan bli at Norge hurtigere enn vi aner det, står ansikt til ansikt med revolusjonen. Det er en farlig illusjon å tro at Norge, fordi om det ikke lenger har Russland til direkte nabo og har fått Finnland imellem, derfor er definitivt sikret mot øst.

Man bør merke sig at Russland er et nordisk land, og at Skandinavia er Russlands mest naturlige forsettelse. Hvormange i Norge har gjort sig klar hvor nær landet var avgrunnen i 1918? Det er også så at når England og Russland er hovedmotstanderne, så ligger Norge og Skandinavia midt i begivenhetenes vei, såmeget mer som vi direkte drives ut i det ved utviklingen av våre indre forhold. Dette synes ennu ikke å være gått op for den store almenhet. Likeså lite som den kjensgjerning at det for oss nu er slutt med bygdepolitikken, at vi i og med vår innmeldelse i Folkenes Forbund har opgitt vår splendide avsondrethet, og hvad enten vi vil det, eller ikke, er trukket inn i verdenspolitikken.

VII.

Bolsjevikkenes krigs- og fredspolitikk.

Hvad vi har sett under betraktningen av Russlands utenrikspolitiske forhold kan ikke annet enn gi et sterkt inntrykk av at det mangler ikke på anledninger til at dette spørsmål om konflikt med Russland kan bli aktuelt. Både i Asia og på Russlands grenser mot Europa er situasjonen slik at verden nårsomhelst kan finne sig plutselig innviklet i en alvorlig krig mot en motstander, næsten like fryktelig som det keiserlige Tyskland, og det midt i en betenkelig verdenskrise.

Et sådant krigersk opgjør er uundgåelig hvis bolsjevikkene holder sig i Russland lenge nok til å kunne få befestet det socialistiske system og samlet tilstrekkelige krefter. Men man må også gå ut fra at i tilfelle av truende indre katastrofe i Russland, vil bolsjevikkene efter gammel resept søke å dekke over eller avverge denne katastrofe ved å provosere krig. Det er ikke vanskelig. Med Polen f. eks. har Russland uavbrutte tvistigheter som nårsomhelst kan vendes til vebnet konflikt. „Må vi gå“ sa engang Trotsky, „så skal vi slå døren slik i efter oss at det runger over hele verden.“ Nu, Trotsky selv fikk jo ikke anledning til å gjøre større smeld før han gikk. Og slik kan hende med hele bolsjevikkstyret, hvis krisen kommer hurtig og maktstjelende på dem, og især hvis den skyldes indre uenighet. Men det må også erindres at bolsjevismen er en internasjonal bevegelse. Om den må gi op i Russland, gir den ikke op overalt. Og har sikkert også truffet sine forholdsregler for en slik mulighet, bl. a. ved anbringelse av midler.

Faren for at verden kommer i krig for bolsjevikkenes skyld, er derfor betydelig.

*

I dette avgjørende spørsmål om krig og fred har bolsjevikkene lagt an en utspekulert, men velkjent og lett gjennemskuelig taktikk: Beskylde andre for å ville krig, fremstille og rose sig selv som de sanne og bekymrede fredsvenner, og samtidig ruste til det ytterste og forberede krig og revolusjon over hele verden. Ulver i fåreklær. Nærmere bestemt sår denne politikk ut på følgende:

1. Beskylde de kapitalistiske og imperialistiske makter med England og Frankrike i spissen for ved indre sammensvergelser i Russland, blokade og krig å ville avbryte det socialistiske opbygningsarbeid i Sovjetforbundet, fordi den socialistiske utvikling i rådsrepublikkene er like faretruende for den kapitalistiske verden som den efter bolsjevikkenes utsagn er storartet og stadig fremadskridende.

Skjønt tilsynelatende paradoksal er denne angrepstese ikke uten mening. Når bolsjevikkene får stelle sig i fred i et slikt land som Russland, så kan de som vi før har omtalt, ikke undgå å opnå visse kvantitative resultater. Og selv om disse resultater ikke har noget med socialisme og kommunisme å gjøre, så vil den utenlandske revolusjonært innstillede arbeider neppe gjøre denne distinksjon. Mange kjennere av Russland mener at det russiske samfund fremdeles bruker mer enn det frembringer, når en riktig revisjon legges til grunn. Men det er iallfall så at bolsjevikkene får større og større midler å operere med, og altså blir farligere og farligere. Alt dette gjør at det virkelig er en stor risiko for de øvrige land å sette så meget som kanskje sin eksistens inn på den usikre antagelse at bolsjevismen i Russland vil avvikle sig av sig selv.

På den annen side vil verden betenke sig på å gi bolsjevikkene en sådan chanse som en krig er, til å bortforklare det marxistiske systems fiasko. Det finnes vel heller ikke den statsmann i Europa nu som tør tenke på preventiv krig. Bolsjevikkene imidlertid, gjentar og gjentar, at imperialistene kan ventes å begynne krig mot dem nårsomhelst. Og med mellemrum lager de store agitasjonskampagner omkring dette punkt, både i utlandet og i Russland. „Hendene vekk fra Sovjetforbundet!“

2. Det annet moment i bolsjevikkenes krigs- og fredspolitikk er deres iver for radikal avrustning og deres redebonhet til å underskrive Keloggpakten og alle andre mulige garanti- og sikkerhetspakter. Men en politikk som noterer som en vinning enhver splid mellem andre makter; som vilde være nær sitt mål om Europa blev innviklet i en ny verdenskrig; som av alle krefter arbeider for en krig der er ti ganger verre enn krig mellem stater, og som selv forbereder krig og regner krigen som et middel, dens begeistring og bekymring for fredens sak er mal à propos. Verdensfred og verdensrevolusjon kan ikke forenes.

3. Det tredje moment i bolsjevikkenes krigs- og fredspolitikk er selv å ruste sig til tennene og gjennemføre en militarisering av hele befolkningen. For bare å nevne et eksempel: foreningen for luftfart og kjemisk krig har fra 1928 til 1930 øket antallet av sine medlemmer fra ikke fullt tre millioner til over fem millioner. Og enhver utenrikspolitisk konflikt, således også verdens reaksjon i spørsmålet om religionsforfølgelsen i Russland, utnyttes til å avpresse befolkningen „frivillige“ ekstrabidrag til krigsmateriell. „Svar til Paven i Rom“ — innsamling til flyvemaskiner og tanks til den Røde Armé. „Svar til Chamberlain“, det samme. Bolsjevikkene arbeider planmessig på å opnå en sikker militær overlegenhet for alle politisk-strategiske muligheter.

*

Med alt dette er Russlands politikk i øieblikket for fred. Fremfor alle offensive mål er Moskvas offisielle politikk ennu optatt med Russlands økonomiske utvikling. Det er dem om å gjøre å vinne tid, fordi de mener at utviklingen arbeider for dem, og fordi en krig fra et militært synspunkt har små utsikter for nærværende.

Bolsjevikkenes store fordel i tilfelle av en krig beror på deres bestemte mål og på den fullstendig uinnskrenkede makt de har innen Russland. Det russiske folk lar sig lett lede av en aktiv minoritet. Alt dette — sammen med Russlands beliggenhet på de indre linjer — sikrer dem en enhet i ledelsen og i slagkraft som den splittede øvrige verden vil ha vanskelig for å prestere, selv om faren fra Russland blir aldri så overhengende.

Men på de fleste andre områder som kommer i betraktning ved en krig, stiller forholdene sig fremdeles ugunstig for bolsjevikkene. Russland er nu som før en koloss på lerføtter.

Hvad særlig den Røde Armé angår, så er den ennu m. h. t. ledelse, mobilisering, utdannelse og teknisk utrustning, muligens også i første opbud rent numerisk sett, underlegen de stridskrefter som bare de nærmest liggende randstater Finnland, Estland, Lettland, Polen, Rumenia, tilsammen vil stille op mot et rødt angrep. Og Russland må være forberedt på at de i felles interesse optrer samlet. Såmeget mer underlegen blir Russland hvis nogen av stormaktene og Folkenes Forbund griper inn, hvad efter all sannsynlighet vilde skje om Moskva skulde forsøke å bryte et av disse ledd i den sikkerhetskjede av stater som ligger om det revolusjonære Russland. Selv har Russland ingen sikre allierte. Kan det opnå enkelte staters velvillige nøitralitet, er det meget. Russland er også underlegen m. h. t. krigsmateriell og krigsindustri, selv om det nok forsåvidt er en fordel at industrien allerede i fredstid er i statens hender, så en omlegning til krigsindustri lettes. Av automobiler for eksempel finnes i hele Russland ikke mer enn halvparten av hvad i Norge.

Bolsjevikkene må også frykte en blokades økonomiske virkninger, selv om de på den annen side, som i revolusjonens første år, med hell vil kunne benytte den til å dekke over sitt eget systems umuligheter, og til å opflamme nasjonalfølelsen.

Ennvidere kan bolsjevikkene ikke se bort fra muligheten av at indre fiender i Russland vilde forene sig med de ytre om å ødelegge dem. Den voldsomme gjæring på landet vilde bli ytterligere øket under en krig, da bolsjevikkene blev nødt til til å gripe til tvangsrekvisisjoner over hele linjen. For penger til å føre krig for har de ikke; allerede deres nuværende budgett og pengesystem er en såpeboble. En stor del av det russiske folk ønsker likefrem krig og utlandets intervensjon, for således å få ende på bolsjevikkstyret.

Napoleons tog til Russland anføres ofte som avskrekkende eksempel for invasjon i Russland. Det glemmes at katastrofen i 1812 blev fremkalt ved samtreff av en rekke særegne omstendigheter, og at forholdene særlig m. h. t. forbindelsesmidler nu er helt forandret. Faktisk tok det allikevel Napoleon dengang ikke mer enn to måneder å trenge med sin europeiske armé fra Russlands nuværende vestgrense til Moskva, og bolsjevikkstyret vilde aldri som tsarstyret da, kunne overleve et lignende hjertestøt. Det kan også si bolsjevikkene noget å reflektere på at Russland både i Krimkrigen og i Manchuriet blev bragt på knærne av rent periferiske og forholdsvis mindre kriger.

Dertil kommer at de revolusjonære perspektiver ute i verden er svunnet betraktelig inn. I motsetning til den revolusjonære optimisme som rådde for nogen år siden, mener bolsjevikkene derfor nu å måtte innstille sig på lengere utsikter.

*

Således ønsker bolsjevikkene fremdeles fred. Men de ruster for krig, som de mener må komme, fordi de dog allikevel vil den, om enn ikke nu. Tanken på verdensrevolusjon opgir de ikke.

Da det ikke passer dem nu å appellere til våbnenes avgjørelse, søker de også å oppå bestemte garantier for at utenlandske makter ikke begynner fiendtligheter mot dem. Fra dette synspunkt minner disse garanti- og sikkerhetspakter, og fredsaksjoner, om da Tsar-Russland tok initiativet til sammenkallelse av fredskonferansen i Haag, fordi Russland savnet midler til å omvebne sin armé. Men om ikke så lenge blev det fulgt av at Russland satte verden i brand, først i Østen, så i Europa.

Bolsjevikkene kan såmeget tryggere drive denne freds- og traktatpolitikk som deres offensive planer ikke nettop tar sikte på brutal angrepskrig, men fortrinsvis vil benytte den metode som allerede er praktisert i Kaukasia, Central-Asia, og forsøkt i Estland: infiltrasjon, oprør med proklamering av sovjetrepublikk og tilslutning til Sovjetforbundet. Således svekkes rettsgrunnlaget for intervensjon. Det hele gjøres til et indre anliggende, hvori utlandets og Folkeforbundets innblanding kan avvises.

*

Macchiavelli tilråder å støtte de svake mot de sterke når man vil beherske og ødelegge alle.

Efter denne regel ser vi bolsjevikkene med mer eller mindre hell søke anslutning til de av verdens makter som på en eller annen måte tilhører opposi sjonen i den nuværende verdenskonstellasjon. Således — foruten med Kina — med Tyskland, Litauen, Italia, Meksiko, Tyrkiet, Persia, Afghanistan, Japan.

Men den må ha stor skje som vil spise suppe med bolsjevikkene. Som nevnt under omtalen av forholdene i Østen kommer Russlands kontraagenter snart på det rene med at det er farlig å innlate sig med Moskva. Den påtrengende og ofte klossede revolusjonære propaganda ødelegger de fleste diplomatiske kombinasjoner, og Sovjetforbundet blir mer og mer isolert. Også handelsforbindelsene med utlandet har ikke utviklet sig så gunstig som bolsjevikkene hadde håpet. Isærdeleshet ikke med Amerika, som det er bolsjevikkene så meget om å gjøre å ha solide forbindelser med også for derved å bryte blokadetrusselen fra Europa og Folkenes Forbund.

Hvad Tyskland angår, så har dets samarbeide med bolsjevikkene allerede engang bragt det i ulykke. Tyskland kunde i 1918 ved å nedkjempe bolsjevismen i Russland (hvad dengang var en overkommelig opgave for Tyskland) og ved å slutte forbund med et restaurert Russland kanskje vunnet krigen eller iallfall opnådd gunstigere fredsbetingelser. I stedet lot det bolsjevismen ved live i Stor-Russland, og de bolsjevikkinfiserte tropper fra østfronten og den revolusjonære propaganda undergravet Tysklands krefter. Siden, efter verdenskrigen, er det faktisk ikke noget som er kommet Tyskland så dyrt å stå som Rapallotraktaten med Russland. Denne overenskomst berøvet Tyskland Englands støtte og bevirket således blandt annet utsettelse av okkupasjonen og av reguleringen av krigserstatningen. Heldigvis for det selv og for verden brer sig i Tyskland mer og mer forståelsen av at det er en tvilsom ting å alliere sig med nogen som streber en efter livet, og at veien til Tysklands gjenreisning ikke er krig og revolusjon (som et samarbeid med bolsjevismen nødvendigvis til slutt vil løpe ut i), men samarbeid i Europa og nordisk orientering både i det indre og utad.

Meget tyder således på at bolsjevikkene har passert toppen av sin internasjonale anerkjennelse, og at de, som Lenin selv forutsa, efter en hvilepause er kommet over i en periode også med voksende ytre vanskeligheter.

Sammenfatning og utsyn.

Den indre politikk og utenrikspolitikken øver alltid stor innflytelse på hinannen. Men særlig blir det tilfelle i en revolusjon som den russiske. Der kan man ikke gjøre sig op noget samlet billede, før vi, som nu, har betraktet både de indre og ytre forhold.

Så ser vi da Russland for oss som verdensrevolusjonens verksted og festning, med front mot Asia og Europa, og med sine agenter og blenkere over hele kloden fra Australia, Syd-Afrika og Argentina til Norge og Island, fra Meksiko og Seattle til Japan. En opgave som synes skapt for Russland som det ligger der bredt og naturrikt i sin centrale, og dog noget bortgjemte og utilgjengelige stilling mellem øst og vest; en sjettepart av alt land, og en tolvtedel av menneskene på jorden.

Man spør sig selv: hvortil all denne larm? En så veldig begivenhet som den russiske revolusjon må dog bak alle disse blodsutgydelser og ødeleggelser ha en dypere mening og hensikt, både for Russlands og for verdens liv, enn en utopisk verdensrevolusjon og praktisering av Karl Marx’s galimatias. La oss til slutning se også litt på denne side av saken.

I.

Revolusjonens betydning for verdensutviklingen.

Man får ikke tak i det vesentlige ved den russiske revolusjon, hvis man betrakter begivenhetene i Russland isolert, og ikke tar i betraktning det fundamentale fenomen i vår tid: at hele jordkloden er opdaget og erobret av menneskene, og at verden holder på å vokse sig sammen til en enhet. Som for to tusen år siden Middelhavsverdenen.

Et kort overblikk vil sette saken i dens rette sammenheng:

Romerrikets kraft strakk ikke lenger enn til å erobre Middelhavslandene og sammensmelte den orientalske religiøsitet, den greske ånd og den romerske statskunst til den gresk-romerske civilisasjon som således blev utbredt over den derved samlede gamle kulturverden. Alt dette civilisatoriske arbeide skyldes vesentlig nordiske folks innsats: arier, hellener, italikere, som fra snelandenes ensomme livskamp var trengt ned til sollandene og hadde etablert sig sig som en herskerklasse over de folkeslag de der støtte på, og hvorav den såkaldte middelhavsrase virket som den annen store rasefaktor i kulturutviklingen.

Men da Romerrikets ekspansjonskraft var uttømt, innkapslet det sig bak sine befestede grenser, og forfalt i samme grad som dets nordiske blod gikk tapt. For at dets blivende kulturverdier skulde bre sig videre over jordens krets, måtte det splittes op. De likeledes nordiske germaner slo det romerske rike i stykker, og av den gamle middelhavskultur og friske nordiske impulser opstod en ny civilisasjon, den europeiske; en prosess som optok hele Middelalderen.

Så begynte den nyere tid med den europeiske civilisasjons videre utforming og utbredelse til de andre verdensdeler, båret av de europeiske nasjonalstater, som alle egentlig var nordiske statsdannelser og som skiftet om ledelsen.

I vår tid nærmer denne ekspansjon sig sin fullendelse, og vi kommer inn i en ny periode i verdensutviklingen. Det skilte har løst sine opgaver og begynner å bøie sig sammen. De moderne opfinnelser har gjort hele kloden mindre enn den gresk-romerske middelhavsverden var i Oldtiden. Verden er begynt å bli en enhet, menneskeheten holder på å organisere sig, og som en overgangsform er opstått hittil i størrelse uovertrufne verdensmakter.

Nu som i Oldtiden skjer det civilisatoriske arbeide rasemessig sett under ledelse av de to egentlig europeiske raser: den nordiske rase og middelhavsrasen, blandet med andre menneskeslag. Og likesom det i Oldtiden på tvers av rasene var en folkelig og statslig arbeidsdeling mellem greker og romere (begge dengang nordisk bestemte folk), så bæres civilisasjonen over av den romanske og germanske folkegruppe, til hvilken siste nærmest slutter sig de slaviske folk.

Skulde vi derfor nu som i romertiden dele verden i to deler svarende til en etnisk og sproglig realitet, måtte det bli: På den ene side den romanske eller latinske verden (de romanske land i Europa med deres besiddelser, og Latin-Amerika). På den annen side den øvrige del av verden, hvor de germanske, altså de nuværende nordisk bestemte folk, er eller vil bli de dominerende. Da verden naturlig også deles i den gamle verden og den nye verden (de to Amerika), får vi fire hovedløp i civilisasjonens vevning, to på tvers og to på langs:

Nordisk og latinsk i Amerika — Pan Amerika.

Nordisk og latinsk i Europa — Pan Europa.

Latinsk over hele verden — pan-latinske bevegelse.

Nordisk over hele verden — nordisk bevegelse.

Alle disses trømninger, og de mange nasjonale enkeltløp finner sin utjevning i den nordisk bestemte europeisk-amerikanske verdenscivilisasjon og i det store enhetsarbeide for å samle og organisere verden som for alvor begynte efter verdenskrigen, og som vesentlig er knyttet til Folkenes Forbund. Er det ikke dette storverk som menneskeslekten helt fra sin begynnelse, uten å vite det, har arbeidet på? Og ligger ikke menneskenes mål her på jorden i dette å virkeliggjøre i menneskehetens enhet åndens herredømme?

*

Hvad er så den russiske revolusjons plass i denne verdenshistoriske prosess som fyller vår tid?

For det første at den russiske revolusjon er resultatet av den internasjonale reaksjon mot kapitalisme og imperialisme som har funnet sin teoretiske utforming i marxismen. Men som i virkeligheten iallfall for en vesentlig del må betraktes som en raseopstand i civilisasjonen, således som tidligere er antydet under omtalen av bolsjevismens rasegrunnlag.

Det var naturlig at denne reaksjon slo igjennem i Russland. Dels fordi at disse kortskallete europeisk-asiatiske raser dér utgjør hovedmassen av befolkningen. Dels fordi der var motsetningene størst og motstandsevnen svakest. Tsar-Russland hadde verget sig både mot det nittende århundres nasjonalbevegelse og mot de demokratiske reformer fra den store franske revolusjon, som folkerepresentasjon, likhet for loven, ophevelse av privilegier, jordens overgang til bøndene. Men da til den demokratiske bevegelse og nasjonalitetsbevegelsen også kom den socialistiske arbeiderbevegelse, kunde det tsaristiske Russland, svekket av krig og underminert gjennem årrekker, til slutt ikke stå sig imot dette tre-dobbelte stormløp. Med et slag gjennemgikk Russland ikke alene både nasjonenes frigjørelse og den demokratiske revolusjon, som Vest-Europa hadde gjennemgått for hundre år siden, men også den nye marxistiske sociale revolusjon. En forferdelig eksplosjon som grep helt til bunns i massene og i samfundet. Men mens de demokratiske ideer og nasjonenes frigjørelse betegnet et ledd i verdens forening til et hele, så blev revolusjonen ved de marxistiske idéers seier, som overskygget det første, en motsetning i enheten. Vi ser da også bolsjevikkene selv invitere til samling og organisasjon av verden, ikke om Genf, men om Moskva.

Genf og Moskva representerer således på en måte de to poler i verdensutviklingen. Om verdensutviklingens positive pol ligger i Genf, kan muligens diskuteres. Men den negative ligger iallfall i Moskva, som er inkarnasjonen i verdens målestokk av alle fornektende krefter som setter sig op mot en ordning av verden efter religion, moral, godvilje, rettferd, og sund fornuft. Men som samtidig kanskje også indirekte tjener til å fremme en sådan ordning og i det minste virker til å korrigere mange feil og mangler. Ein Teil von jener Kraft die stets das Böse will, und stets das Gute schafft.

Det er også betegnende at de to grunntanker i den bolsjevikkiske sammensvergelse mot verden (Østens reisning og proletariatets reisning) har sine nøiaktige analogier i romertiden i det første århundre før Kristus, den periode i historien som mest av alle ligner vår egen tid. Bolsjevikkrevolusjonen er en lignende asiatisk-orientalsk revolt mot verdenscivilisasjonen som den Rom oplevde i den fryktelige bevegelse i Lille-Asia og Orienten som bærer navn efter Mithridates. Dernæst har vi i slaveopstandene i Rom det tilsvarende til den annen hovedlinje i bolsjevikkenes virksomhet: proletariatets reisning. Bolsjevikkene har også selv i erkjennelse herav opkalt den kommunistiske bevegelse i Tyskland efter Spartacus, den thebanske gladiator som i spissen for en tallrik styrke av rømte slaver, utarmede bønder, fredløse og banditter bragte det romerske samfund til randen av social revolusjon.

At bolsjevismen således er en revolt mot verdenscivilisasjonen ytrer sig også særdeles tydelig i dens antikristelige og Antikristlike karakter, samt i den betegnende blanding av despotisk tvang og mangel på form og selvdisiplin som nettop betyr kulturens fornektelse.

Dette var det ene betydningsfulle moment vedrørende den russiske revolusjons plass i verdens utvikling og organisasjon. Sammen med det står Russlands historiske rolle som avskrekkende eksempel på de marxistiske idéers ubrukbarhet, således som tidligere detaljert omtalt.

*

Et annet og med det første sammenhengende moment er at den russiske revolusjon tross all foreløbig asiatisering av Russland dog har banet veien for Russlands européisering, og dermed også for den europeiske civilisasjons fremtrengen over det indre av Asia. Altså på en måte forberedt fullendelsen av den nuværende verdenscivilisasjons seiersgang over jorden.

I det gamle Russland var en rekke inngrodde forhold og omstendigheter som hindret Russlands fulle tilegnelse av den européiske civilisasjon. Revolusjonen har for en vesentlig del brutt ned disse hindringer. Bolsjevikkene arbeider til dels også selv som en ny Peter den Store forat Russland tilegner sig Vestens kultur, dens tekniske kultur. Som ytre tegn på denne utvikling står overgangen til ny stil i tidsregningen, til metrisk mål og vekt, og forberedelse til latinisering av det russiske alfabet. Bolsjevikkene har riktignok også reist nye skranker og skapt nye vanskeligheter for européiseringen. De arbeider for européisering, men i marxistiske former. Resultatet er, samtidig med en viss modernisering, at Russland er blitt mer asiatisk; altså om man vil moderne asiatisk. Men også dette vil i sin tid kanskje snarere lette enn hindre civilisasjonens fremtrengen, idet motstandskraften er nedsatt. Lenins ødeleggelsesverk har forberedt Russlands européisering.

*

De her nevnte momenter tilsammen karakteriserer den krise og samtidig store og usedvanlige anledning som bolsjevikkrevolusjonen i Russland betegner i civilisasjonens historie. I Russland avgjøres den européiske civilisasjons skjebne. Europa står i forbindelse med den russiske revolusjon overfor to muligheter: undergang; eller en ny og avgjørende landevinning, som vil føre den européiske civilisasjon utover hele det ellers vanskelig tilgjengelig eurasiatiske kontinent, og bevirke en gjenfødelse av den européiske civilisasjon som holder på å forkomme i sitt gamle, nu for trange hjem. Russland og Europa kan ikke i lengden skilles. Spørsmålet er bare, om det blir Europa som forener Russlands nasjoner med sig, hvilket forutsetter bolsjevismens nedkjempelse. Eller om det blir Sovjetforbundets grenser som flyttes vestover.

For den som tror på den européiske civilisasjons livskraft og historiske misjon, er ikke tvilsomt hvilken av disse to muligheter blir til virkelighet. Den russiske revolusjon har, som tidligere fremhevet, allerede nådd sine naturlige grenser. Navnlig støter revolusjonen i Vesten på helt andre forutsetninger, på land hvor der stort sett mangler den blanding av demokratisk, nasjonal og social revolusjonær bevegelse, der likesom kull, salpeter og svovl utgjør krutt, bragte Russland til eksplosjon. At denne blanding til dels finnes i Polen gjør situasjonen der betenkelig. Men ellers gjenstår i de européiske land hovedsakelig det sociale arbeiderspørsmål. Riktignok i sig selv alene, det fortrinsvis farlige og eksplosive element. Men de européiske land har forstått å fordele den nødvendige sociale utvikling utover et så langt tidsrum at det ikke opsamles så stor eksplosjonskraft for blodige sociale revolusjoner. Og maskinene overtar efterhånden slavenes rolle.

I Østen er stillingen forsåvidt farligere som disse land ennu bare står ved begynnelsen av alle de forandringer som Kuropa har gjennemgått i de siste århundrer, og som bolsjevikkene listig søker å sammenfatte i sin revolusjon. Men den omstendighet at forholdene er så lite modnet, bremser også der verdensrevolusjonens gang.

Chansene for verdensrevolusjonen er således små såfremt verdensfreden kan bevares. Men dette utelukker ikke revolusjonære utbrudd i både det ene og det annet land. Særlig ikke, hvis man fortsetter med en politikk laissez faire og med halve forholdsregler. Og hvis slikt skulde hende at freden blir brutt på det européiske kontinent, så vet ingen hvad det kan føre til. Under alle omstendigheter har Europa i vente ennu mere alvorlige vanskeligheter med Russland enn det hittil har hatt. Men likesom Rom til slutt efter mange kriser blev ferdig med Mithridates, således vil Europa på sin måte bli ferdig med bolsjevikkene. Til slutt vil Europas høiere politiske utvikling og høiere civilisasjon seire over de mindre utviklede naboer og opløse dem i sig. Det har vi all grunn til å tro. Men undergangen truer kanskje på lumskere måte. Som man vet dominerer de mindreverdige menneskeslag Europa mer og mer alene ved sin sterkere formering. Det er i denne forandring i mennesketypene sammen med bolsjevismen at dødsfaren ligger for den vesterlandske civilisasjon.

II.

Det nye Russland.

Den opgave å gjenvinne Russland for den almindelige civilisasjon, er den største politiske og kulturelle opgave i verden i vår tid. Men dens løsning avhenger først og fremst av utviklingen i Russland selv.

Hvor uviss denne utvikling enn for tiden synes, så kan man dog allerede skimte visse grunnlinjer i det nye, virkelige Russland som før eller senere vil komme ut av det revolusjonære kaos.

Disse fundamentale linjer henger vesentlig sammen med de demokratiske ideers og nasjonalitetsbevegelsens seier, tross den foreløbige marxistiske forkludring. Det er altså på en måte revolusjonen minus marxismen, og de tre første av disse grunnlinjer er: 1) jordens overgang til bøndene; 2) sovjetsystemet; 3) nasjonalitetspolitikken.

1. At bøndene er kommet i faktisk besiddelse av det meste av jorden, danner grunnlaget for det nye Russlands politiskøkonomiske bygning. De 25 millioner jordbrukende hushold i Russland med sine 130 millioner mennesker frykter ikke lenger kontrarevolusjonen (å miste jorden), men driver mot individualisme og fritt samarbeid. De vil gjenoprettelse av privat eiendomsrett, individuelt jordbruk, fritt kjøp og salg av jord og produkter, fritt kooperativt samarbeid. Hele denne uhyre verden av småbrukere tenderer også i retning av å skape et veldig indre marked i Russland som vil avgi en trygg basis for utvikling av en stor nasjonal industri. Bolsjevikkene har stillet denne naturlige økonomiske utvikling på hode ved av politiske grunner å begynne med å utvikle industrien, mens de har latt landbruket forkomme. Men den naturlige strøm vil til slutt bryte sig vei. Høire-opposisjonen i kommunistpartiet er allerede en slags forløper for den. Og denne fraksjonsdannelse i partiet synes å innlede den naturligste og sannsynligste gang for et systemskifte i Russland. Med dette vil også følge gjenoprettelsen av religionen og av åndelig frihet. Sannsynligvis også iallfall for en vesentlig del industriens overgang igjen fra staten til private hender, dels som konsesjoner, dels til eie. Muligens også delvis til arbeiderne som aktieeiere i sine bedrifter. Den russiske stat eier bedriftene og vil således ha forholdsvis lett for å gjennemføre en sådan ordning som møter arbeidernes krav langt bedre enn det marxistiske bedrag, hvor en bande av partipolitikkere og eventyrere slippes løs på det økonomiske liv og inntar privatkapitalistenes plass.

2. En annen blivende ting i Russland er sovjetsystemet (rådssystemet), ikke som et av bolsjevikkene misbrukt redskap, men som form for kommunalt og statslig selvstyre. Det er så langt fra at det nye Russland søker bort fra sovjettene, at det tvertimot streber efter å krystallisere sig om disse under løsenet: Sovjetter uten kommunister!

Hvad ellers den øverste regjeringsform i Russland vil bli, ligger i skjebnens hånd. Men det er utvilsomt, at hvis Russland skal reddes fra kaos, må det også efterat bolsjevikkene er borte, for en lang tid ta sin tilflukt til et diktatur i en eller annen form. En gjenoprettelse av monarkiet derimot, har i det minste for nærværende ingen tilslutning blandt Russlands folk.

3. Videre er det nasjonalitetsspørsmålet. At de tidligere nasjonalt undertrykte folkeslag i Russland har fått nasjonalt selvstyre kan ikke annet enn være av blivende virkning. Det synes utenkelig at noget russisk styre vil kunne gå til å rasere nasjonalitetspolitikken. Det vilde være svart og uklok reaksjon, og fremkalle en sådan motstand at nasjonalitetsspørsmålet også således kom til å få avgjørende innflytelse på utviklingen. Systemet med autonom kultur og lokalt selvstyre forenet med felles økonomisk regulering og felles forsvar garanterer sikrere Russlands enhet enn russifiseringen og de uløste nasjonalitetsspørsmål som sønderrev det gamle russiske rike.

Men nasjonalitetsspørsmålet innebærer også betydelig fare for Russland. I nord risikerer Russland å miste Østkarelen og Kola med Murmanbanen; i vest Hvite-Russland og Ukraina; i syd Kaukasia; i øst Turkestan og Sibir. Sterke krefter i og utenfor Russland arbeider for en slik utvikling. Men slike planer om fullstendig sønderlemmelse går altfor langt. Å utskille Østkarelen, Turkestan og Sibir fra Russland er muligens realisabelt, men i lengden uholdbart og farlig.

Hvad angår løsrivelsen av Hvite-Russland og Ukraina, som er det mest betydningsfulle, og også ved siden av det kaukasiske det mest aktuelle spørsmål, så er det med det omtrent som med Napoleons nasjonalitetspolitikk i Tyskland. Det kan være et brukbart middel for opnåelse av visse mål. Men det kan også føre til tilbakeslag som blir ruinerende for dets ophavsmann. Karl 12 og Tyskland har allerede gjort den erfaring i Ukraina, uten at dette dog behøver å bevise noget. Men ellers er Ukraina jo et land så stort som Tyskland og med over 30 millioner innbyggere, med store naturlige rikdommer og alle forutsetninger for å være en selvstendig stat. Hvite-Russland er som Bulgaria.

Det kaukasiske spørsmål lukter som bekjent av olje. Men saken har også en annen vesentlig side. Den østlige del av Kaukasia på begge sider av Kaukasus er nemlig bebodd av tyrkiske folk, og på den annen bredd av det Kaspiske Hav har disse stammefrender over hele Turkestan og likeledes opover i Volga-traktene (Kazan). Kaukasia, særlig Trans-Kaukasia, er således et viktig mål for pantyrkerne, slik som man også fikk syn for sagn for under verdenskrigen og revolusjonen. Disse pantyrkiske bestrebelser truer de øvrige kaukasiske folks eksistens, armenierne og georgierne. Navnlig er den million armeniere som er igjen, den eneste etniske hindring for en sammen hengende tyrkisk befolkning fra Anatolia til det Kaspiske Hav og videre. Og en million armeniere det er det antall som pantyrkerne allerede ryddet unda i Anatolia i forbindelse med verdenskrigen. Forholdet mellem Russland og Tyrkiet er for nærværende regulert. Men kom Trans-Kaukasia løs, vilde pantyrkerne selvfølgelig gjenopta sitt arbeid for alvor. Av Trans-Kaukasias 6 millioner er et par millioner tyrkere. Trans-Kaukasia kan derfor ikke tenke på nogen selvstendig eksistens uten de mest sikre internasjonale garantier, såmeget mere som det er et land splittet av nasjonale og religiøse motsetninger. Og den makt som best kan yde sådan garanti — fordi den er tilstrekkelig interessert i å opfylle den — det er Russland.

Den naturlige løsning av alle disse viktige nasjonalitetsspørsmål ligger angitt i forholdene slik som disse har utviklet sig. Sovjetforbundet består av syv forbundsrepublikker (Stor-Russland, Hvite-Russland, Ukraina, Trans-Kaukasia, og tre central-asiatiske republikker). Hver av disse forbundsrepublikker er suverene og har i henhold til Sovjetforbundets grunnlov rett til fritt å uttre av forbundet. Om enn denne suverenitet nu er en fiksjon, så innebærer den en fremtidig realitet, særlig hvis de tre centralasiatiske republikker slåes sammen til én føderativ republikk. Og denne realitet vil naturlig finne sitt uttrykk i at disse suverene republikker blir medlemmer av Folkenes Forbund, men samtidig oprettholder sitt eget forbund, eller inngår i en eventuell videre statssammenslutning. En omorganisasjon av det russiske forbund, for eksempel efter mønster av det tyske rike, vilde også være en naturlig utvikling (Russlands forente stater). Gjerne med de fremmede trans-kaukasiske og central-asiatiske republikker i en særstilling (som russiske mandatstater).

4. Som en fjerde positiv og varig realitet i revolusjonen må nevnes at revolusjonen har vakt de russiske masser til bevissthet. Revolusjonen har vært som en plog der har pløiet op den russiske aker og bragt det skjulte muld frem i solen. Den russiske landsby som sov, er våknet til liv ...

5. Endelig en femte fundamental ting ved det nye Russland må vi se i den omstendighet som allerede er omtalt foran: at revolusjonen har ryddet grunnen for Russlands européisering.

*

Dette er de fem hovedtrekk ved det nye Russland som holder på å arbeide sig ut av revolusjonen. Det er revolusjonens blivende verk, erhvervelser og mål som ligger dypere enn den overfladiske og tilmed for en stor del innførte marxisme. Det er livet selv, folkeorganismens egentlige streben som ikke i lengden kan holdes nede av det påtvungne marxistiske system.

Bolsjevikkene knyttet disse ting til marxismens dogmer og verdensrevolusjonen. Men det var dog allikevel på en måte de som kjempet den frem, mot kontra-revolusjon og intervensjon. Og sålenge de det gjorde, marsjerte historien med dem, og det var, trots alt, for fremskrittsvennlige menn vanskelig å nekte dem en viss sympati. Men da grunnlaget for disse varige fremskritt var befestet med jern og blod, og bolsjevikkene fremdeles fremturet med sine grusomheter og sin marxisme, da blev de en utelukkende landeplage. Denne virksomme sekt, som efter Lenins egen karakteristik bestod av en procent ekte revolusjonære (d. v. s. fanatikere) og 99 procent halvparten imbecile og halvparten karrierister, og nu neppe har forbedret sin sammensetning, den er ikke lenger på nogen måte en fremmer av, men under ethvert synspunkt en hindring for en sund utvikling i Russland.

*

Ennu et moment vil karakterisere fremtidens Russland.

Som jeg allerede tidligere har omtalt, vil bolsjevikkenes ødeleggelse av Russlands intelligens og materielle verdier, og særlig den første omstendighet, uvegerlig føre til at Russland kommer under øket innflytelse av utlandet, om enn bolsjevikkene selv jaloux forsvarer Sovjetforbundets økonomiske og politiske uavhengighet. I samme retning trekker den omstendighet at utlandet på grunn av revolusjonen vil bli alvorlig innviklet i de russiske affærer. Om ikke før, så efter bolsjevikkenes fall, risikerer Russland å bli en halvkoloni. Det vil neppe være Russlands motstandskraft alene som i lengden vil kunne avverge dette og oprettholde Russland som et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike, men i tilfelle verdens økede forståelse av at også en klok politikk må baseres ikke bare på makt, men på godvilje og respekt for andre.

Russlands gamle historie tok sin begynnelse med at nordiske vikinger, kalt russer, etablerte sig som vebnede handelsmenn blandt den finsk-slaviske befolkning i „Østerveg“; efterhånden fikk makten der, og organiserte en stat som kom til å hete Russland efter dem. I russisk historie blev denne utvikling fremstillet således, at det var folket i Russland som trett av de uholdbare tilstander i sitt land, selv innkalte de fremmede med disse ord: „Vårt land er stort og rikt, men der er ikke orden og rettferdighet. Kom og hersk over oss“.

Orden og rettferdighet, det er hvad Russlands folk også idag lenges efter. Historien synes å gjenta sig. Det nye Russlands opbygning må skje med bistand av utenlandsk kapital og arbeid. Men denne bistand må ydes i former som ikke sårer russisk nasjonalfølelse. Dens løsen må nettop være dette: orden og rettferd. Og dertil og fremforalt: ikke halve forholdsregler.

*

Når og hvorledes vil dette nye Russland se verdens lys?

Revolusjonen mot tsarstyret begynte i nogen matkøer i Petrograd. Misnøien i køene gav sig utslag i håndgripeligheter. Tropper blev tilkalt, men nektet å skyte på mengden. Og så rullet det videre. Revolusjonen var der. Forutsetningen for noget lignende er tilstede i Russland idag. Men om det utvikler sig, beror på tilfeldigheter.

Det er også uten tvil i Russland tendenser til bonapartisme og til omveltninger støttet på armeen. En rekke slike sammensvergelser er efterhånden opdaget og tilintetgjort. Og ser vi på historien, er mange systemskift og styreskift i Russland foregått på den måte. Et par regimenter er marsjert op foran slottet og har gitt sin mening tilkjenne, eller en bunt sammensvorne trengt inn i slottets gemakker og har satt sin vilje igjennem. Paladsrevolusjon er alltid mulig i Russland, nu som før.

Men den naturligste og mest sannsynlige gang, eller iallfall basis, for en omveltning i Russland synes som nevnt å være innledet ved fraksjonsdannelsen i kommunistpartiet. Allerede for fem år siden satte for alvor inn den delingsprosess som uvergelig melder sig i enhver revolusjon. Revolusjonen begynte som Kronos å fortære sine egne barn. Men føder også stadig ny kommunistisk yngel. Den russiske revolusjon har ennu ikke hatt sin Thermidor, det vendepunkt som den franske revolusjon nådde allerede i juli 1794 ved Robespierres fall, efter to års jakobinerherredømme og fem års revolusjon. Den revolusjonære febers forløp er således betydelig langsommere i Russland, idet den russiske revolusjon faktisk har pågått i 25 år (siden 1905) og med tretten års skrekksystem. Men hvis Stalin skulde bli styrtet eller forsvinne, og høire-opposisjonen komme til makten, så vilde også den russiske revolusjon ha nådd sitt vendepunkt og begynne å bevege sig langsomt, og gjennem mange kriser, opover igjen til normale forhold.

Ingen kan si når denne vending inntreffer. Kun er sikkert at for hvert revolusjonsjubileum er bolsjevikkene et år nærmere enden. Tre fjerdeparter av det russiske folk vil denne slutt, og en god halvpart av bolsjevikkene ønsker slutt på Stalins politikk. Men selv om Stalin faller, så er heller ikke derfor bolsjevikkstyret forbi. Det revolusjonære oligarki holder det ulykkelige land med tusen midler, er energiske, hensynsløse menn med årvåkent politi og lydige soldater til sin rådighet, og har mektige interesser å forsvare: sine monomane ideer, og makten og livet.

Det er derfor at det er en god chanse for at bolsjevikkene i Russland fortsetter sålenge at de ved sin revolusjonspolitikk, som blir mer og mer utfordrende, får Russland op i alvorlige konflikter med utlandet. Det er iallfall det alternativ som bolsjevikkene selv regner med, og som også verden gjør klokt i å innrette sig efter. Og det er også kun det som kan bringe en ordentlig oprydning i Russland.

III.

Russland og vi.

Vi har sett hvorledes bolsjevikkene arbeider mot verden. Hvorledes skal så verden reagere mot bolsjevismen og dette bolsjevikkstyrte Russland, som med sine hjelpekilder, sine midler, og sine mål, for verdens civilisasjon og menneskehetens vel ikke bare er en fare, men den største fare av alle?

Det er det store spørsmål hvis nærmere besvarelse imidlertid ikke egner sig til offentlig behandling i alle dets detaljer. Men jeg må i tillegg til hvad allerede tidligere er sagt, fremholde et moment som er viktigere enn alt annet.

Når det forholder sig slik som det virkelig gjør, at bolsjevismen er en sammensvergelse mot den nordisk inspirerte europeiske eivilisasjon ; at den i første rekke går de nordiske livsidealer på livet; og at de største motsetninger i verden i vår tid reduserer sig til en tvekamp mellem bolsjevismen og det nordisk-europeiske prinsipp; forholder det sig slik, da må vi se det mest effektive botemiddel mot bolsjevismen og mot Bolsjevikk-Russlands renker og anslag, i et nærmere kulturelt, økonomisk og politisk samarbeid mellem de nordisk innstillede folk, i videste forstand; i første rekke mellem skandinaver og briter, og dernæst tyskere. Et nordisk forbund mellem Skandinavia og Storbritannia med tilslutning av Finnland og Holland, og hvori Tyskland og eventuelt de britiske dominions og Amerika, senere kunde trekkes inn, vilde bryte brodden av enhver bolsjevikkisk kombinasjon og sikre den europeiske civilisasjon og fred i overskuelig fremtid. Også slik som de tollpolitiske og økonomiske forhold utvikler sig, er det naturlig for Skandinavia, og Norge i særdeleshet, å søke nærmere tilslutning til det britiske rike, hvortil de skandinaviske stater dessuten er så sterkt knyttet ved bånd av gjensidig sympati og aktelse. Englands og Skandinavias nogenlunde ensartede beliggenhet i forhold til Europa og til revolusjonen, og deres felleskap i farer og interesser, danner også et sundt grunnlag for nærmere samarbeid.

De skandinaviske stater grupperer sig allerede naturlig med Finnland og Holland i en liten Nordisk Entente. Og hvad Tyskland angår, så er „den nordiske tanke“ der stadig voksende i utbredelse og innflytelse, og begynner allerede å spille en betydelig rolle i praktisk politikk.

Spirene til et sådant stornordisk samarbeid er der således allerede og vil vokse sig frem. Som alltid i sådanne tilfeller begynner det på det kulturelle og økonomiske område for å fortsette på det politiske. Hvad er således de kirkelige enhetsbestrebelser blitt til i sine praktiske resultater annet enn forberedelse til en nordisk universalkirke?

På tross av alle motsetninger som verdenskrigens blodige konflikter måtte ha efterlatt, er sådan redelig og sympatisk forståelse mellem individer av nordisk innstilling i alle land den viktigste plikt for alle langtskuende kvinner og menn. Jeg er så dypt overbevist om betydningen herav under de nuværende forhold og for verdens fremtidige utvikling at jeg ikke mener å kunne slutte disse betraktninger over de russiske forhold og deres sammenheng med våre, bedre enn med en appell til dette skandinaviske, nordiske og stornordiske samarbeid.

Det norske folk i særdeleshet må lære å kjenne sig selv og sin egenart, og sin plass og opgave i verden. Vi må gjøre oss klart at vi ikke står alene, men at vi med de øvrige skandinaviske folk er hovedmedlemmer av en stor folkefamilie som representerer den mest verdifulle av jordens raser, den nordiske rase, der har vært og er den viktigste bærer av verdenscivilisasjonen, og som både Grekenland og Rom, likesom Europa og Amerika skylder sin storhet, og med hvis bevarelse og forfall deres skjebne henger sammen. Hvorfor lærer ungdommen i våre skoler tusen likegyldige og overflødige ting, men ikke om disse viktige og alvorlige spørsmål, og deres grunnlag og konsekvenser?

Jeg mener også at når vi erkjenner de dype sannheter i det historisk forgangne og historisk bestående, og ser de store ting som folk av nordisk rase har utrettet for verdensutviklingen helt fra historiens begynnelse i morgenlandene inntil denne dag, da de står kraftige som aldri før. Og vi samtidig er overbevist om at det er guddommens vilje som åpenbarer sig i verdenshistoriens utviklingsgang. Så må vi også, uten å underkjenne andres betydning og innsats, ha lov til å tro på de nordiske folks fortsatte historiske og guddommelige misjon i verden.

*

Med denne betoning av det nordiske må vi ikke undervurdere betydningen av det almindelige europeiske og internasjonale samarbeid, hverken i sin almindelighet eller for det russiske spørsmål. Navnlig er konsolidering av Europa, basert på forståelse mellem Frankrike og Tyskland, en nødvendig forutsetning for at Europas front mot Russland skal kunne holdes. Å splitte de to hovedstrømmer hvorav vår civilisasjon løper sammen, det latinsk-romanske og germansk-nordiske, vilde være å spille sig de ødeleggende krefter ihende. Det er derfor vi ved siden av det nordiske, også må holde på det alleuropeiske og internasjonale samarbeid slik som det arbeider sig frem gjennem Folkenes Forbund og innen dets ramme. Men nogen må lede, selv i et samspill. Og denne lederstilling tilkommer de nordiske folk, og særlig i det russiske spørsmål. Ved å trekke Tyskland fra det kompromitterende samarbeid med bolsjevikkene inn i en nordisk entente mellem Skandinavia og Storbritannia, hvor det naturlig hører hjemme, vilde denne store nordiske gruppering bli så sterk at den om nødvendig alene ved sitt tunge trykk, uten krig, kunde bringe bolsjevismen til fall, for derpå sammen med Amerika og det øvrige Europa å låne en hjelpende hånd til gjenopbygningen av Russland.

Denne gjenopbygning må skje fortrinsvis ved amerikansk og britisk kapital og ved skandinavisk og tysk arbeidshjelp, og vil danne innledning til den fredelige inntrengen over det eurasiatiske kontinent som vil la hele den europeiske civilisasjon utfolde sig i nytt liv på et bredere grunnlag. Russland blir istand til å opfylle sin sanne misjon: å civilisere Asia. Verdens krets blir sluttet.

*

Marxismen er en religion, en slett religion; men dog en slags religion, en livsfilosofi med religiøst følelsesinnhold. Denne innførte og fordervelige lære, som ikke stemmer med nordisk egenart og i sig selv er grunnfalsk og av det onde, kan derfor ikke effektivt bekjempes med partipolitikk. Men vi må gå helt tilbunns i saken. Vårt politiske syn og vår politiske gjerning må være grunnet på og gjennemtrengt av det sanne nasjonale og av en dyp og moralsk verdensanskuelse; må likesom bolsjevismen være en politisk-religiøs bevegelse. Og det eneste brukbare grunnlag for en sådan har vi i en religiøst bestemt, nordisk bevegelse. Nasjonal nyreisning i nordisk ånd; fredelig og rettferdig løsning av det sociale spørsmål; og et verdensomfattende samarbeid mellem alle nordiske folk for verdens organisasjon og fredelige utvikling; det er ikke bare en antibolsjevikkisk, men først og fremst en positiv politikk som bygger på realiteter og med et stort og edelt mål å strebe efter, noget som er virkelig verd å leve og dø for, langt mer enn det gudsforlatte marxistiske hjernespinn.